Jeg har ikke noe greie på PR, reklame og sånne ting, men jeg har hengt meg opp i at døperen Johannes, som skulle berede veien for Jesus, gjøre navnet hans kjent osv, valgte ødemarken som arena. - Ikke byen, ikke torget, ikke handelsløypa.
Han dro rett ut i ødemarken, der drev han og ryddet vei. En overraskende strategi hvis målet var å formidle mest mulig til flest mulig.
Det er fristende å tenke at Jesus i bunn og grunn heller ville valgt – om han kunne - en som kunne kommunisere litt mer normalt i storbyene, enn det Johannes kunne. Jeg tror ikke Johannes var best på småprat. Han var ikke av dem man gjerne inviterer på store selskap. Herodes gjorde det, riktignok, men det var en grotesk historie. Men Jesus virket svært fornøyd med PR-mannen sin. Det har aldri har stått fram noe større menneske enn døperen Johannes, sa Jesus. Så, hva var det med Johannes?
”Jeg er en røst som roper i ødemarken”, sa han om seg selv.
Han var en veirydder som valgte ødemarken fremfor byens torg. Hvilke veier rydder man der ute? Kanskje veier inni seg selv. Opp igjennom kirkehistorien har mange fulgt i Johannes sine fotspor.
En av dem fremstiller stillheten som en læremester. En læremester som kan lære oss å høre våre egne tanker nedi dypet vårt, og i neste omgang lære oss å gjenkjenne stemmen til Den evige. -Skaperens stemme.
Kanskje var det dette som lokket Johannes. Og kanskje var det derfor Johannes lokket så mange til seg. Fordi de ante noe dypere i ham, enn i alle samtidens røster. Han ropte ut et krevende budskap i ødemarken, likevel strømmet folk ut i ødemarken for møte ham. Jesus spurte engang de samme folkene:
«Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: Mer enn en profet!”
Det var nettopp det. De dro ikke ut for å se et siv som svaier i vinden. De finnes overalt. De dro ut for å finne en som sto seg mot vindene. De dro ikke for å se en med trendy klær og trendy meninger, -de dro for å møte en profet, ja mer enn en profet. Guds budbærer, som ryddet vei for Herrens komme.
Det er nettopp det. Jeg er lei av siv som svaier i vinden. Røster som sier akkurat det jeg vil høre, fordi de på forhånd har analysert og vurdert hva jeg vil høre. Samtidig blir jeg litt stressa av denne hopen som strømmet ut i ødemarken for å høre Johannes. Var det så lett for dem?
- Å høre disse ramsalte talene hans? Eller var de bare så sultne på noe ekte, at de beit tenna sammen for å nyte opplevelsen av å være i nærheten av noe ukorrupt, ekte og guddommelig?
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristin Reitan synge den gamle irske salmen ”Deg å få skode”.
