Teksten er hentet fra Jak. 4, 7-10.
”Gå utenom”, sa Bøygen i Peer Gynt. ”Vik bak meg, Satan”, sa Jesus til Peter da disippelen ville få ham til å velge en lettere vei enn å lide og dø. Peter var ikke Djevelen, men det i ham som ville få Jesus til å gå utenom, ga rom for Den ondes røst. Det er dette som er det finurlige, at vi velmenende mennesker plutselig går fiendens ærend.
Jesus hadde møtt Fristeren før. Den fristende røsten som ville få Jesus til å utnytte sitt potensiale for egen vinnings skyld. ”Gjør disse steiner til brød, du som er Guds Sønn. Du kjenner vel at du er sulten?” Etter førti dager uten mat ville det være lett å gi etter. ”Vis folk hvem du er! Hiv deg utfor muren!” fortsatte røsten som gnagde i Jesus da han lurte på hvordan han skulle formidle seg. ”Du får førstesideoppslag på nyhetene når du kommer helskinnet ned! Tenk, hvilken demonstrasjon av guddommelighet!”
”Stå Djevelen imot, så skal han flykte fra dere!” fikk Jesus erfare sannheten av i den glohete ørkenen. Djevelen flyktet faktisk for en stund da han hadde fristet fra seg!
Dét er viktig å få med! Det finnes en grense selv for Den Onde! Djevelen som så lett setter seg fast i tankene og behovene våre, med den lokkende stemmen, med lysten til å utnytte noe til egen fordel og glemme resten, han kan gi seg!
Det er svært viktig å kunne skjelne på røstene i vårt eget indre. ”Rens hjertene, dere som har et delt sinn!” sier Bibelen. Det delte i oss gjør oss så forvirret! Vi både vil og ikke vil lytte til den dype sannheten i oss. Vi moraliserer og unnskylder mens vi står delt på midten i den indre diskusjonen som stadig farer gjennom oss. ”To tunger har mitt hjerte, to viljer har mitt sinn”, sier Inger Hagerup i et dikt som de fleste kan kjenne seg igjen i.
Dypt i det røde mørket fikk livet dobbel form der kurrer det en due der hvisler det en orm, sier hun..
To tunger har mitt hjerte(…) …. frels meg fra meg selv.
Å frelses fra vårt delte selv, kan vi våge å tro at vi kan bli det? Djevelen, som kan kle seg om i de beste hensikter og sier: ”Gå utenom!” ”Ikke utsett deg for…!”, han trenger vi sannelig å lære å kjenne igjen på røsten, så vi kan skjelne det sanne fra det falske.
Stirrer jeg mest på forvirringen i meg selv – blir jeg et lett bytte for nettopp den. Men våger jeg å stå sammen med Ham som beseiret kilden til det onde, er Han sterk nok til å berge meg i kampen, så jeg kan velge rett. Heldigvis er vi ikke overlatt til oss selv i kampen.
Han som satte oss sammen i mors liv, har lagt ned mange redskap i oss for det gode. Han står på vår side når vi kjenner oss delt på midten. Og han er mer enn villig til å hjelpe oss å velge rett når ber ham. Gud er og forblir sterkere enn Den Onde!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Oslo domkor i salmen ”Du er Guds sønn den sterke”.
