Et minne fra ungdomstiden hjemme i Fredrikstad, er fra en kveld jeg fikk møte daværende statsminister Einar Gerhardsen. Det var rett før Folkets Hus skulle rives, og landsfaderen kom til byen for å delta på et politisk møte i de gamle ærverdige lokalene. Jeg var allerede da ganske engasjert i kirken og kristent ungdomsarbeide.
Etter møtet var ferdig gikk jeg frem, blåøyd, umoden, frimodig og engasjert, for å stille han noen spørsmål, som gikk på Arbeiderpartiets forhold til kirken. Han tok imot meg med respekt og svarte saklig og ordentlig. Fra samtalen er det spesielt en ting jeg husker godt.
Han sa: Jeg gjør mye av den samme feilen som mange folk i kirken gjør. Jeg drar rundt, slik som i kveld, og holder møter og taler der jeg treffer folk som stort sett er enig med meg fra før av. Det jeg burde ha gjort, var å bruke mye mer tid i møte med dem som tenker annerledes enn meg eller som ennå ikke bryr seg om politikk. Det er utfordringen for kirken også, sa han. Ikke bare være der hvor folk allerede tenker og tror det samme.
Paulus hadde forstått dette. Hør bare:
"Jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent, for at jeg ikke skal bygge på en grunnvoll som andre har lagt.
Det står skrevet: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå.
Det er dette som gang på gang har hindret meg i å komme til dere?.
Det manglet ikke på invitasjoner. Mange menigheter og grupper av kristne ønsket besøk av Paulus. Vi vet jo at han også brukte tid på å reise rundt for å sette mot i kristne rundt omkring. Men det er tydelig at han måtte sette en grense, ellers så ville all tid gått med til å være sammen med de som allerede var kristne.
Det viktigste var å komme i kontakt med mennesker og steder der Kristi navn ennå ikke var kjent. Det kunne nok vært mye behageligere å dra fra heigjeng til heiagjeng, med skulderklapp og mange gode tilbakemeldinger. Men det viktigste var å nå nye mennesker med den tro som hadde blitt så umistelig for Paulus, og det var det som hindret han i å besøke de etablerte menighetene oftere.
Så sier han noe som høres forlokkende ut for mange nå tidlig i februar. Han vil til Spania. Men det var nok ikke for å være sydenturist, men for å bringe evangeliet også dit.
Jeg vil videre til Spania.. Jeg håper at jeg kan se dere på gjennomreisen, og at dere vil utruste meg for reisen dit, når jeg først har fått gledet meg en stund over samværet med dere (v. 24).
Paulus var altså ingen asosial type som ikke verdsatte det kristne fellesskap. Han visste verdien av å ha dem i ryggen og at han ikke kunne utrette det han ville hvis han ikke fikk støtte og ressurser fra flere. Han visste også at det var både hygge og glede i det å være sammen. Men han hadde funnet en fin balanse mellom dette og det å gå videre til nye mennesker og nye steder i håp om at flere kunne bli beriket ved å høre det gode budskapet om Jesus.
Møtet med Einar Gerhardsen har fulgt meg siden. Hvis man først har noe som man brenner for og som man tror kan bli godt for andre, så er hele poenget å komme videre ut med det. Den utfordringen kjente Einar Gerhardsen på når det gjaldt hans politiske virksomhet.
Den utfordringen tok Paulus konsekvensen av når det gjaldt å spre det kristne budskap. Dette brant seg fast i et ungt guttesinn på Folkets Hus i Fredrikstad. Dette er like avgjørende i dag som det var på Paulus sin tid, hvis kristentroen skal bli til velsignelse også for vår slekt og vår tid.
Vil du skrive e-post til Steinar Ekvik, kan du gjøre det her.