NRK Meny
Normal

Stadig forbønn

Jan Kay Krystad skal være konfirmasjonsprest om et par uker og deler sine tanker om begivenheten i ukas nest siste morgenandakt.

Konfirmasjon
Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX

God morgen. I dag vil jeg snakke om konfirmasjon.

En hver er seg selv nærmest og i kveld skal vi ha samtalegudstjeneste og fest for konfirmanter og foreldre her hos oss. Konfirmasjon i kirka er ikke som det en gang var, og takk for det. For 30 år siden ville kveldens happening hatt navnet overhøringsgudstjeneste.

Går vi enda noen tiår tilbake var overhøringen en kunnskapstest hvor det faktisk var mulig å stryke. Mens vekten før lå på konfirmantens prestasjoner og løfte overfor Gud, så er vekten nå på Guds løfte overfor konfirmanten. Guds løfte fra dåpen blir konfirmert, konfirmed, bekreftet. Når jeg om et par uker skal være med på konfirmasjonsgudstjeneste så er forbønnshandlingen sentrum i gudstjenesten. Det er Guds ja til den unge som er det sentrale.

For meg var mitt eget konfirmasjonsår en oppvåkningstid på så mange måter. Siden dette er andakten skal jeg bare nevne et område. Jeg tror det var omtrent da jeg oppdaget at jeg var blitt bedt for gjennom 15 år. Ja, at til og med før jeg så dagens lys hadde både en og annen foldet hendene sine og nevnt meg i sine bønner. Mine foreldre, mine besteforeldre, tanter og onkler hadde medvirket til at da Georg-prest la hånda si på hodet mitt, en vakker dag i mai 1980, så var bønna han ba ledd i en lang, lang rekke med bønner bedt for meg. Og måtte det aldri ta slutt.

Paulus skriver i sitt brev til kolosserne om sine bønner for menigheten der: ”Fra den dag har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir.” Jeg tror det var godt for menneskene i menigheten i Kolossus å vite at Paulus og hans venner hadde akkurat dem med i sine bønner til sin Gud.

Bønn er for mange en privatsak. Det må være greit. Samtidig så tror jeg at den oppvoksende generasjon har godt av å merke at det finnes nære, kjære, som tror på en Gud som er snakkanes til.

Når så jeg som prest om et par uker, legger hånda mi på hodene til stolte og tillitsfulle ungdommer i Kråkstad kirke, så tror jeg det vil være gull verdt for dem å vite at det er et ledd i en lang, lang rekke bønner, bedt i tro og tillit, av nære og kjære som tror at det er makt i de foldede hender.