Hopp til innhold

Spedbarna til Jesus

Jesus hadde tid og rom for de som ofte sto bakerst i køen. De som ble avvist og utstøtt. De som stod lavt i kurs. Enten det var barn, eller voksne, sier Sunniva Gylver.

Sunniva Gylver
Foto: Privat for NRK-andakten

Teksten er hentet fra Luk. 18, 15-17.

”La de små barn komme til meg.” Kanskje er det noe av det mest kjente Jesus sa? ”La de små barn komme til meg.” Det er viktig. Det sier noe om hva som må prege kirkens fellesskap. Barn har en slags dobbel status i vårt samfunn. På den ene siden er de gjenstand for masse drømmer, oppmerksomhet, engasjement.

Svært mange ønsker seg barn, og ønsker det så sterkt at de er villige til å gå inn i krevende og dyre prosesser for å få det, hvis det ikke ordner seg på enkleste måte. Det er blitt status (igjen) å ha mange barn.

Forskerne sier at de av oss som er foreldre mer enn noen gang er opptatt av å engasjere oss i ungenes liv, skole og fritidsaktiviteter, og være gode og bevisste foreldre. Barn representerer fremtiden og livet som går videre.

På den andre siden ser vi at ungene lett taper i kampen om vår tid, våre krefter og vår oppmerksomhet. Leser vi ”på skråss” og andre fora der unger kommer til orde på sine egne premisser, er det mange som opplever at deres erfaringer, deres følelser, deres perspektiv og ønsker, ikke veier så tungt som de voksnes.

Uansett er makten skjevfordelt. Barn er mer sårbare enn voksne, og barns rettigheter krenkes i større grad.

Jeg har forstått det sånn at også rundt år 0 fant vi en del av denne dobbelheten. Barn var viktig – særlig sønner – for å føre slekten videre. Og man var sikkert like glad i ungene sine, som de fleste av dagens foreldre er. Samtidig var unger mindre viktige enn voksne.

Og skulle ikke ta for mye plass. Da mødrene tok med seg ungene for at Jesus skulle velsigne dem, ble disiplene tydeligvis en gjeng tøffe dørvakter som stengte veien, og mente at Jesus ikke hadde tid til slikt. ”Da ble Jesus harm,” står det. Han ble sinna. Det står ikke så ofte at han ble det.

Men når mennesker ble urettferdig behandlet eller avvist, eller når kommersialiseringen av troen og Guds hus ble for påtrengende – da ble han det. Sinna. Vred. Jesus ble harm – og sa: ”La de små barn komme til meg.” Og han tok dem inntil seg og velsignet dem.

Jesus hadde tid og rom for de som ofte sto bakerst i køen. De som ble avvist og utstøtt. De som stod lavt i kurs. De som vanligvis ikke fikk lov til å forstyrre de ”viktige” menneskene med sine behov. Enten det var barn, eller voksne.

Det legger lista høyt i forhold til hvor inkluderende kirkens fellesskap må strebe etter å være. Men det var ikke bare at Jesus tok imot dem og ga dem tid og oppmerksomhet. Han satte dem også fram som forbilder. Hentet fram et lite barn foran disiplene og sa at den minste blant dem, ville være den største i himmelriket.

Ba oss om å ta imot Guds rike likesom et lite barn. Kanskje handler det om å verne om vår sårbarhet? Finne tilbake til, vår evne til tillit, åpenhet, nærværenhet, oppriktighet? Og en egen evne til å holde oss fast i hva som betyr noe.

Skriv e-post til Sunniva Gylver.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Bjørn Eidsvåg synge sin egen sang ”Som et barn”.

Hør andakten 25. juni.

 

Skog