Teksten er hentet fra 1. Mos. 1, 11-13.
Det sies at Rembrandt malte 600 bilder. Og av dem er 3000 bevart.
For det er med malerkunsten som med så mye ellers her i livet. Det er ikke lett å skille det ekte fra det uekte, originalen fra den gode kopien. Det er et langt sprang fra den store Rembrandt til den fireåringen ved kjøkkenbordet. En liten kropp sitter på en høy stol og dingler med beina. Ivrige hender lager kruseduller og streker på blanke ark.
Sekunder senere holder de samme hendene arket fram. Stoltheten i stemmen er ikke til å ta feil av når den unge kunstneren sier: Du skal får den. Men den æ’kke noe fin. Men mor eller far tar imot gaven som om den var et kunstverk, en ekte genistrek av dere egen lille Rembrandt.
Hvor ulike de enn er, kunstneren og barnet, så øser de av den samme kilde. Det er som om den er nedlagt i oss fra skapelsen av. Denne trangen til å uttrykke og forme. Kreativiteten. Skaperkraften. Skapergleden.
Hvem lignet Gud mest på da han skapte? På geniet i sin kunstnerstue eller på barnet som fryder seg ved kjøkkenbordet. Kanskje Gud lignet litt på dem begge da han på skapelsens andre dag farget jorden grønn. Det var riktignok ikke pensel han brukte, men ord. Sine egne guddommelige ord.
Da sa Gud: Jorden skal la grønne vekster gro fram, planter som setter frø, og trær som bærer alle slags frukt med frø i, på jorden! Og det ble slik. Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, og trær som bærer frukt med frå i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld og det ble morgen tredje dag.
At også ord kan skape, bør vel ikke overraske noen. Ord virker. Ord berører. Ord er handling.
Alle vi som ikke har det i hendene, tar del i skapelsen like fullt. Vi skaper med våre ord. Eller også med vår taushet. Det eneste et menneske ikke kan, er å la være å skape.
Da Gud lot sin skaperglede utfolde seg, ble himmel og jord til. Livet og trangen til fortsatt å skape la han ned i alt som lever. Grønne vekster grodde fram, trær med frukt og planter med frø. Og som en fornøyd kunstner, nikket han anerkjennende til sitt verk i skumringen på skapelsens andre dag. Han så at det var godt.
Lenge, lenge etter, da alt så svart ut. Da livet på jorden var truet av død og gleden var byttet med sorg. Da gikk noen kvinner til graven der Jesus var lagt. Det var ved morgengry den tredje dag. Plutselig så de et sterkt lys og hørte en røst som sa: Frykt ikke! Han lever!
Guds egen skaperglede var på ferde igjen. Sprunget ut kjærlighet. Formidlet ved hans mektige ord. Enda en gang gav den verden liv. Og vi ser at det var godt.
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Kristina Jølstad Moi synger "Han stod opp før dagen demret".