Kristentroen er en krykke for mennesker som trenger noe å støtte seg til. Det har jeg hørt noen ganger. Og det er ikke så sikkert det er positivt ment, men det er ikke så galt heller. Jeg skal gjerne innrømme at jeg trenger noe sånt å støtte meg til. Og hva er galt med krykker? De hjelper folk til å stå oppreist, og de hjelper folk å gå.
Men noen ganger tenker jeg: ”Det er ikke sikkert det er sant.” Det er ikke sikkert det skjedde, det som skjedde i de dager…men hva skjer da, når man tviler på om krykka holder? Det kan hende man oppdager at man kan gå oppreist uten krykker. Mange lever jo fine liv uten tro på verken Gud eller julens budskap. Jeg kunne kanskje også gjort det. Men, jeg liker ikke tanken.
- At ikke Jesus var Guds sønn og kraften bak alle de gode gjerningene.
- At ikke Gud sto bak alle de nydelige ordene om tro, håp, kjærlighet, tilgivelse og gjenopprettelse.
- At ikke han som sa ”salige er de fattige i ånden, for himmelriket er deres” hadde dekning for å si det. Det er en krevende tanke. Hvis jeg oppdaget at det ikke var sant, ville jeg sannsynligvis - etter en lang tids kjærlighetssorg - tatt til å dyrke denne troen likevel.
For historien om Jesus er den fineste, skjønneste, dypeste historie jeg kjenner. Himmelens Gud som kom til jord, sånn, som et lite barn. Englene, med Gabriel i spissen, som viste seg for Guds utvalgte; de laveste, de tilsidesatte og fattige gjeterne. Gud som lot tegnet lyse på himmelen, så søkende mennesker omsider kunne finne fram. Og de mektige tyrannene som ble lurt av at deres store trussel ikke kom med hester og soldater, nei, han kom som et lite sårbart barn. Hvem kunne tenkt seg det? Det synes vanskelig å gi slipp på troen på at det skjedde. I de dager..med vise menn, gjetere, Josef, Maria…oss.
Så er kanskje behovet for å tro, større enn behovet for å vite. Jeg kan jo ikke vite om det virkelig skjedde. Jeg vet bare at jeg elsker julens innhold. At det er den vakreste historien jeg kan tenke meg. Jeg tror det er derfor jeg tror. En blir jo ikke troende av å vite. Men kanskje blir man det når man undrende tar seg til å dyrke dette budskapet om Gud som ble menneske og brakte håp og forsoning til verden. Da skjer det.
I disse dager er det lettere å dyrke dette enn andre dager, synes jeg. For over hele kloden synges det om det som skjedde da. Og det skjer det igjen i den som trenger det. I den fattige i ånden. Kall det gjerne en krykke. Eller kall det tro.