Teksten er hentet fra Salme 72, 10-19.
Hva er det som får noen til å legge ut på vandring?
Ut i det ukjente, i ubeskrevet landskap.
Hva er det som får noen til å trosse frykten for det ukjente, til å sale på kameler for å følge ei stjerne på en nattehimmel? De hadde en profeti å støtte seg til også, men likevel. Jeg klarer ikke å la være å undre meg over Kaspar, Melkior og Baltasar. De tre vismennene fra Østen som fulgte Betlehemsstjerna inntil den stoppet over stedet der barnet var født. Men de var kanskje ikke engstelige for ei vandring i ukjent ørken, kanskje var de heller drevet av nysgjerrighet - slik som andre oppdagelsesreisende i livet.
Hva ventet de å finne? Hva var deres forestilling om jødenes konge, Messias, som stjerna ga beskjed om var født? De må ha hatt ganske høye forventninger? De bar jo med seg gull, røkelse og myrra for å hylle ham.
Hvem av oss har ikke bilder klistra på netthinna fra utallige julespill, på skolen, i kirka. Spenningsmomentet når den onde kong Herodes får vismennene til å love at de skal komme tilbake og fortelle hvor kongen kan finne barnet for selv å hylle det. Vi som er tilhørere og tilskuere veit at Herodes har onde hensikter og puster letta ut når vismennene blir varslet i en drøm om at de må ta en annen vei heim igjen? og slik blir Jesus berga.
Vismennene viste seg å være virkelig vise. De fulgte med på stjernehimmelen, og i profetiene og la ut på vandring når tida var der. Og de fulgte faktisk stjerna fram til den usle stallen, og falt på kne for den unge jenta Maria og ungen hennes. Tre vise menn knelte for en nyfødt unge i en stall.
De trodde at den de fant virkelig var jødenes konge. Og de bar fram de kostbare gavene sine. De trodde det de så, sjøl om det umulig kunne stemme med forventningene deres om hvordan Messias skulle komme til jord.
Det er derfor vi husker dem, vismennene. Fordi de trodde det de så, de gjenkjente Gud. Det er derfor vi tenner vakre, trearmede lys i dag på Helligtrekongersdag. Eller lar kongerøkelse hente fram et minne eller en drøm om sjøl å finne.
Den som tør å legge ut på vandring, må tåle å finne noe anna enn det forventa, enn det kjente. Den som tør å gå på leiting etter Guds sønn på jord, må tørre å stoppe opp når stjerna blir stående over en stall, et skur, en flyktningeleir, en parkbenk.
Kanskje var det denne teksten fra Salme 72 som fikk vismennene til å vandre:
Konger fra Tarsis og fjerne kyster skal sende skatt til ham. Kongene av Saba og Seba skal komme med sine gaver.
11 Ham skal alle konger hylle, alle folkeslag skal tjene ham.
12 For han berger de fattige som roper om hjelp, de arme som ingen hjelper har.
13 Han ynkes over småkårsfolk og redder de fattiges liv.
14 Han løser dem fra tvang og vold, deres liv er dyrebart i hans øyne.
17 La hans navn bestå til evig tid; la det skyte friske skudd så lenge solen skinner. Alle folk skal velsigne seg med det og prise ham lykkelig. Hele jorden er full av hans herlighet. Amen, amen.
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.