Teksten er hentet fra Matt 8, 5-13.
"Snakk om uverdig behandling!"
Det handler om våre gamle, sliterne, som ikke får komme opp av sjukeheimssenga i løpet av ei heil helg. Noe reagerer, med rette – og overskriftene blir store.
"De tok fra meg den siste resten av verdighet!"
Sa hun som etter et liv på skyggesida gav opp kampen mot "vesenet". De som skulle være hjelperne, gav henne opp, trodde ikke på hennes vilje og ønske om ei rusfri framtid.
"Vi er opptatt av at alle skal bli møtt som likeverdige, med det samme menneskeverd, uansett utrustning". Det er store utfordringer i norske skoleklasser når unger med svært forskjellig bagasje skal lære sammen og være sammen.
Hver dag møter vi historier om verdighet, uverdighet, likeverd, menneskeverd. Vi leser opprørende beretninger i avisene, vi ser tankevekkende diskusjoner på TV. Det er rundt oss. Vi kan ikke fri oss fra det.
Men - hvem er de verdige? Hva er verdighet?
Er det så enkelt som å ha verdi? En viss verdi. Når vi snakker om menneskets verdi, så sier vi gjene at det er uendelig verdifullt. Det betyr gjerne at det ikke kan eller skal settes prislapp på et menneske. Noen gjør det likevel.
Verdi og verd.
Vi sliter med dette, i vårt norske samfunn, i vår verden. Vi sliter med det på reint almenmenneskelige vilkår. Det er akkurat som om standarden er satt. Standarden er det friske, raske, lærenemme, produserende, tenkende, velfungerende menneske. Alle som ikke krysse av på de karakteristikkene, må påberope seg verdet – det er ikke bare der, slik som for mange av oss. Det er et stort tankekors.
Og kanskje er det slik i forhold til den kristne trua også?
Det er noen som er verdige, bare er det. Vi treffer kategoriene. I alle fall ser det slik ut. Det er passe ordna liv, også på det religiøse planet. Og i kirker og forsamlingslokaler er vi høflige og velfungerende og holder maska sånn passe og lar oss bevege som det sømmer seg.
Vi veit at dette er feil. Ikke noe sted sier Jesus at vi må være verdige for å kunne tro. Ikke noen gang antyder Jesus at "først må du vise deg som et skikkelig menneske, en god troende, nyttig for menigheten, så kan du få tilhøre meg".
"Herre, jeg er ikke verdig at du kommer inn i mitt hus", sa en offiser i Kapernaum til Jesus. Offiserens tjener var lam og hadde store smerter og Jesus tilbød seg å komme å helbrede ham. "Herre, jeg er ikke verdig at du kommer inn i mitt hus." Kanskje et naturlig svar i møte med Guds sønn.
Jeg kan tenke meg det hadde vært fristende for noenhver å kjenne seg uverdig i møte med Jesus. Når vi veit hvor små andre mennesker kan få oss til å kjenne oss, hva da med Herren sjøl. Men Jesus snur etter offiserens bønn: – "si bare et ord, så vil gutten bli frisk".
Gutten blei frisk. Og vi husker offiserens tillit og tro – og hans uverdighet som ble vendt til et eksempel på stor tro.
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.