Tekster er hentet fra Salme 40, 10-14.
Jeg har vært på mange leirer i min oppvekst. På en av dem var Dr. Einar Lundby med som taler, denne åndshøvdingen som opplevde å bli ledet av Gud på en mer konkret måte enn de fleste andre opplever. Det gjorde inntrykk å høre han fortelle at han måtte be om forbønn, be om at mennesker ville huske på han i bønn, fordi de fleste trodde at han hadde en så stor og klippefast tro at han greidde seg godt. Slik var det ikke. Han hadde også sine kamper og sitt å streve med.
I Salmenes bok i kap. 40 møter vi det samme. Fra vers 10 kan vi lese hvordan salmisten forteller at han har forkynt budskapet om frelsen i den store forsamling. "Jeg lukket ikke mine lepper; Herre det vet jo du." –sier han - Og han fortsetter: "Din rettferd holdt jeg ikke for meg selv, jeg talte om din troskap og frelse. Din miskunn og sannhet forkynte jeg i den store forsamling." Det er helt tydelig at denne personen hadde vært ganske synlig og hatt en fremskutt posisjon, som kanskje mange så opp til og til og med beunderet.
Det salmisten er inderlig klar over er at han er ikke noe større eller bedre enn andre. Han er avhengig av det samme som han forkynner til andre. Derfor ber han om at Gud ikke må ta sin barmhjertighet fra ham.
Så lister han opp en del av problemene han står i, ja, de er så mange og krevende at han merker at motet er i ferd med å svikte. Derfor ber han så klart og tydelig han kan om Herrens hjelp.
Skinnet kan bedra, sier vi i et ordtak. Det kan nok ofte være slik at det er enkelte mennesker som virker sterke. Eller at de i kristen sammenheng har en så synlig og fremskutt posisjon at vi andre betrakter dem som å være på et annet åndelig plan enn oss selv.
Det er nok ikke alltid at de med flest ord har sterkest tro. Enhver forkynner er avhengig av det samme som han eller hun forkynner til andre. Det er ikke alltid at de med størst overskrifter seiler problemløst gjennom verden. Alle har en grense og et mot som kan svikte i livets kamp og utfordringer.
En setning i vigselsritualet kommer med en viktig oppfordringen om at vi skal hjelpe hverandre frem mot det evige liv. Det gjelder ikke bare for brudepar.
Den hjelpen var Dr. Einar Lundby avhengig av. Den hjelpen trenger vi alle, samme hvem vi er, hva vi gjør i livet eller i kirken, hvor synlige eller usynlig vår posisjon er.
Vi er forskjellige og får forskjellige oppgaver også som kristne, men vi er like i dette at vi alle trenger Guds nåde og vi trenger hverandres støtte og forbønn hver og en, for at motet ikke skal svikte og for at vi skal nå frem til det evige liv!
Jeg har vært på mange leirer i min oppvekst. På en av dem var Dr. Einar Lundby med som taler, denne åndshøvdingen som opplevde å bli ledet av Gud på en mer konkret måte enn de fleste andre opplever. Det gjorde inntrykk å høre han fortelle at han måtte be om forbønn, be om at mennesker ville huske på han i bønn, fordi de fleste trodde at han hadde en så stor og klippefast tro at han greidde seg godt. Slik var det ikke. Han hadde også sine kamper og sitt å streve med. I Salmenes bok i kap. 40 møter vi det samme. Fra vers 10 kan vi lese hvordan salmisten forteller at han har forkynt budskapet om frelsen i den store forsamling. "Jeg lukket ikke mine lepper; Herre det vet jo du." –sier han - Og han fortsetter: "Din rettferd holdt jeg ikke for meg selv, jeg talte om din troskap og frelse. Din miskunn og sannhet forkynte jeg i den store forsamling." Det er helt tydelig at denne personen hadde vært ganske synlig og hatt en fremskutt posisjon, som kanskje mange så opp til og til og med beunderet. Det salmisten er inderlig klar over er at han er ikke noe større eller bedre enn andre. Han er avhengig av det samme som han forkynner til andre. Derfor ber han om at Gud ikke må ta sin barmhjertighet fra ham. Så lister han opp en del av problemene han står i, ja, de er så mange og krevende at han merker at motet er i ferd med å svikte. Derfor ber han så klart og tydelig han kan om Herrens hjelp. Skinnet kan bedra, sier vi i et ordtak. Det kan nok ofte være slik at det er enkelte mennesker som virker sterke. Eller at de i kristen sammenheng har en så synlig og fremskutt posisjon at vi andre betrakter dem som å være på et annet åndelig plan enn oss selv. Det er nok ikke alltid at de med flest ord har sterkest tro. Enhver forkynner er avhengig av det samme som han eller hun forkynner til andre. Det er ikke alltid at de med størst overskrifter seiler problemløst gjennom verden. Alle har en grense og et mot som kan svikte i livets kamp og utfordringer. En setning i vigselsritualet kommer med en viktig oppfordringen om at vi skal hjelpe hverandre frem mot det evige liv. Det gjelder ikke bare for brudepar. Den hjelpen var Dr. Einar Lundby avhengig av. Den hjelpen trenger vi alle, samme hvem vi er, hva vi gjør i livet eller i kirken, hvor synlige eller usynlig vår posisjon er. Vi er forskjellige og får forskjellige oppgaver også som kristne, men vi er like i dette at vi alle trenger Guds nåde og vi trenger hverandres støtte og forbønn hver og en, for at motet ikke skal svikte og for at vi skal nå frem til det evige liv!
Vil du skrive e-post til Steinar Ekvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Trond Andersens Studiokor i sangen "Vær meg nær" skrevet av Leonard Gudmundsen.