Sårbarheten er ikke bare noe ufrakommelig. Den er faktisk også noe godt. Den er en verdi, en kvalitet, et adelsmerke ved oss. For det er sårbarheten som gjør det mulig for oss å gjenkjenne og anerkjenne andres sårbarhet.
Og slik blir den forutsetningen for at vi kan gjøre godt mot andre mennesker. Den er en grunnleggende etisk betingelse.
Sårbarheten stiller oss samtidig til ansvar.
Når vi ser en annens sårbarhet, er den et rop til oss, et krav til oss. Slik oppstår det etiske i livene våre. Ikke i teori, ut fra skrifter, bud eller lover. Nei, det etiske, utfordringen til å handle rett og godt, oppstår når vi møter andres sårbarhet, og gjenkjenner den.
Du er sårbar, akkurat som meg. Du angår meg, vi hører sammen, for du kunne vært meg, jeg kunne vært deg.
For noen uker siden var jeg i Romania. Sammen med kolleger i Kirkens Bymisjon reiste jeg for å lære mer om de menneskene fra Romania som vi møter i gatene i mange av våre byer for tiden. De som spiller trekkspill. Eller selger blomster. Eller kanskje bare sitter der, med en tom kopp foran seg.
Det sies så mye om disse menneskene. Så mye usant. De er absolutt nederst i samfunnet vårt. Og mange vil ganske enkelt ikke se dem. Helst ha dem bort og ut ved første anledning.
Vi ser deres sårbarhet. Men vi lukker oss ofte til for den. Kanskje fordi vi vet så lite om dem. Vi forstår ikke.
I Romania møtte vi mange mennesker som er utsatt for stor urett. Deres livsvilkår er harde, hardere enn de fleste av oss kan forestille oss.
Den lille vevre kvinnen vi møter i den fattige bygda i Transilvania har nydelige barn rundt seg. De smiler sjenert. Men de mangler åpenbart det meste. God og tilstrekkelig mat. Helsestell. En god bolig. Og ikke minst skolegang. Mamma har aldri gått på skole. Og pappa kanskje aldri hatt jobb.
Den som ser livsvilkårene til mange fattige rumenere, enten av rombefolkning eller annen kulturell tilhørighet, kan kanskje begynne å ane hva det er som får noen til så reise så langt for å fryse i norske gater.
Deres sårbarhet er et kall til oss. Til å gjenkjenne dem som medmennesker. Med verd og verdighet, like selvsagt som vårt eget.
I Jakobs brev står det skrevet: ”Sett at en bror eller søster ikke har klær eller mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: ”Farvel, hold dere varme og spis dere mette” – hva hjelper det dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger?” (2,15)