Rydd vei!
I teksten i dag, fra Jesajas bok, roper profeten trøstende ord fra Gud:
Trøst, ja, trøst mitt folk! Sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt.
Ordene er til Israels folk som er i fangenskap i et fremmed land. I år 587 før Kristus ble Jerusalem beleiret, og arbeidsdyktige israelitter ble deportert til Babylon. Det var selvsagt tøft for Guds folk å være fanger langt hjemmefra. Og inn i denne situasjonen roper profeten sine trøsteord.
Men det er ikke bare trøst profeten har med seg fra Gud. Han har også med en utfordring:
Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett igjennom ørkenen! Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark.
Har du noen gang kjørt på en helt rett vei, uten hauger eller bakker – og uten svinger? Det har jeg. Som student i USA kjørte jeg av og til på amerikanske interstate-veier. Det er en annerledes opplevelse enn å kjøre på norske veier – i alle fall de norske veiene jeg har prøvd. I mil etter mil er det bare en endeløs strekning, uten så mye som antydning til en liten fartsdump eller sving.
Selv om det blir kjedelig i lengden, og selv om det er fare for å bli fartsblind eller sovne bak rattet, så må jeg innrømme at det var en fascinerende opplevelse. Og kanskje aller mest effektivt. Man kan legge bak seg lange strekninger på relativt kort tid.
Nå er det ikke noe spesielt guddommelig med amerikanske motorveier – tvert imot! Det var nok ikke en interstate Gud hadde i tankene da han snakket gjennom profeten. Men bildet av en rett strekning fri for hindringer er nyttig. For det å skape klar forbindelse mellom oss og Gud, med minst mulig hinder og forstyrrelser, det er nettopp det adventstida er til for.
Gud ønsker kontakt med alle mennesker. Han har ryddet veien til oss – med nåde og kjærlighet. Gjennom ordene i Jesaja utfordret Gud israelsfolket til å være med og rydde sin vei til Gud. Og når jeg leser ordene hører jeg den samme utfordringen. Bare Gud kan frelse, men vi kan alle være med og gjør klar vår egen og andres vei til Gud.
Vi har to lange, lilla perioder i vårt kirkeår. Fasten og advent, forberedelsestidene til jul og til påske. Adventstida er blitt en ambivalent tid for mange; det er stress, men også kos. Fastetida tror jeg de fleste nærmest går glipp av.
Jeg ønsker meg at vi tar tilbake noe av det som disse tidene var ment for. Nemlig å klargjøre. I tillegg til å forberede maten, pynten og gavene, utfordres vi til å forberede våre egne hjerter og vår kommunikasjonslinje med Gud.
Hvordan har jeg det med bønn, Bibel og kristent fellesskap? Hvis vi bruker tid på denne forberedelsen også, så tror jeg vi får så mye mer ut av den høytiden vi har i vente. Og høytiden kan bli en viktig inspirasjon til troslivet. Fortsatt god advent!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Kristin Reitan synge ”Lengsel”.
