Teksten er hentet fra 2. Pet. 1, 16-19.
Det var en gang fire menn som gikk en fjelltur sammen. De het Peter, Jakob, Johannes og Jesus. Alle fire var spenstige karer i sine beste voksne år, vant med å bruke kroppen. De siste årene hadde de gått lange turer sammen, for det meste langs landeveien, men også i skog og mark.
Denne dagen hadde de blinket ut en av de høyeste toppene i landet. Oppstigningen var hard. Lange stykker gikk de i taushet mens svetten silte. Man får ikke bruk for å snakke så mye når man går i fjellet. Sansene åpner seg for stillheten og det veldige. Det er fint å gå slik og kjenne på det overnaturlige midt i naturen. Det har mennesker gjort til alle tider. De fire turkameratene var neppe noe unntak.
Men så skjedde det noe helt utenom det vanlige. De var kommet opp på toppen, og plutselig ser Peter, Jakob og Johannes at Jesus blir forvandlet foran øynene på dem. Han lyser like sterkt som sola. De tre vennene kaster seg ned mellom mose og stein, og mens de ligger der hører de en sterk stemme som sier: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» Så blir det stille. Synet de har sett blir borte like brått som det kom. Jesus er den samme igjen.
Det tok en god stund før de skjønte hva de hadde vært med på. Men de hadde sett og hørt, det kunne ingen av dem benekte. Jesus fra Nasaret, mannen de var blitt kjent med og hadde fått som venn, var blitt erklært å være Guds Sønn – av en stemme alle tre hadde hørt. Det var en nesten umulig tanke. Men etter hvert ble den til en tro og overbevisning som Peter, Jakob og Johannes brukte resten av sitt liv til å fortelle om.
Mange år senere sitter Peter og skriver brev. Han vil oppmuntre de mange kristne rundt i verden som nå deler troen på Jesus som Guds Sønn og verdens Frelser. Han vil forsikre oss om at denne troen ikke er noe han og andre har funnet på. Da kommer den flotte fjellturen tilbake i tankene hans.
For, skriver han, «det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. Han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: ‘Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’ Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell.»
De var øyenvitner. De hørte selv. Og de kunne ikke med god samvittighet late som om de ikke hadde gjort det. Derfor fortalte de det videre, slik at også vi i dag kan bli overbevist og tro på Jesus. Mange mener det må ha vært lettere for dem som så ham med egne øyne. Jeg vet ikke.
Det kan ikke ha vært bare lett å skulle tro at en du går på fjelltur med, er Guds egen Sønn. Men uansett er det ingen grunn til å tro at de diktet det opp, verken det som skjedde på fjellet eller alt det andre utrolige de så Jesus gjøre.
Det var en gang. Slik begynner eventyr og oppdiktede sagn. Men når det gjelder fortellingen om Jesus, så handler det om noe som faktisk har skjedd. Og som vi den dag i dag kan oppdage med troens blikk. Fordi øyenvitnene har fortalt oss hva de så.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Bodø Domkor synge Blix-salmen "Å Jesus, lat det ljos meg sjå".