NRK Meny
Normal

På avstand

– Fjernstyreren til stereoanlegget hjemme har en så kort rekkevidde at jeg tviler på om man kan kalle det en fjernstyrer, sier Nils Terje Andersen i ukas siste morgenandakt.

Fjernkontroll
Foto: OLIVIER LABAN-MATTEI / AFP

Jeg må gå nesten helt inntil, og det er veldig irriterende. Men det er, når alt kommer til alt, et lite problem. Og det krever ikke så mye av meg.

Det som virkelig imponerer meg, det er å se hvor liten rekkevidde Jesus ser ut til å ha hatt. Han skulle frelse verden, med å spre sitt budskap. Og han lyktes jo bra uten Facebook, radio eller andre medier. Han hadde kort rekkevidde, møtte stort sett folk ansikt til ansikt. Han måtte gjerne ta på de som han skulle helbrede. Han måtte hjem til Sakkeus, sette seg ned med enkeltmennesker, bruke tid på strabasiøse båtreiser for å treffe noen få skeptikere. Sånne ting.

Det er tankevekkende. Han var jo Guds sønn, og kunne vel tryllet fram andre måter å kommunisere på. Men han brukte 3 år med noen få mennesker, til tross for at han hadde en hel verden å vinne. Kort rekkevidde, men en veldig effekt. Vi kjenner historien, hvordan noen få overbeviste kvinner og menn gikk ut i verden med budskapet om at døden var beseiret, at syndene kan bli tilgitt, at Jesus var veien. Budskapet spredte seg, helt til vår utkant.

Denne korte rekkevidden er det noe med. I dagens bibeltekst møter vi Jona, en gretten mann, som ble sendt til storbyen Ninive for å gi dem et domsbudskap fra Gud. Han ville ikke det. Ikke fordi det var et domsbudskap. Nei, det var helt topp. For han hatet den byen, og det folket. Men nettopp derfor ville han ikke dit. Han var redd dem, orka dem ikke. Men mot slutten av en utrolig historie, hvor han bla. ble slukt og spyttet ut igjen av en fisk, gir han seg.

Han tusler inn til sine fiender, og roper ut et ramsalt budskap om at hvis ikke de omvender seg, vil Gud straffe dem. Så forsvinner han raskt ut igjen, uten å se sine fiender i øynene eller føle noe for dem. Han setter seg heller godt til rette oppe i åssiden, for å se det hele fra avstand. Han har det fint da, under skyggen av et tre. Gleder seg. Han vil være tilskuer til at Gud øser ut sin vrede over Ninive.

Men Gud gjør ikke det. Budskapet som Jona, måtte gi dem, nådde inn. Folket i Ninive tenkte seg om, og angret. Og Gud sparte dem. Dette falt Jona tungt om brystet. I tillegg sørget Gud for at busken som ga sånn deilig skygge visnet, brått. Da rant det over for Jona. ”Jeg er så sint at jeg vil dø” sa han.

Det er lett å danne seg fiendebilder på folk man ser på avstand, folk man ikke ser ansikt til ansikt. Jona så dem bare som små prikker der nede. Gud ser ikke oss sånn. Det er noe med rekkevidden. Noe med det Jesus viste. En Gud som ser den enkelte, kjenner historien, hvorfor vi gjør som vi gjør. En sånn Gud vil aldri bli like konsekvent som Jona. Heller ikke som de av oss som dømmer fra avstand. Gud ser til hjertet. Menneskers hjerte, men også sitt eget.

”Du er bedrøvet for en busk, som du ikke har hatt noe strev med” sa han til Jona. ”Skulle ikke jeg da være bedrøvet over storbyen Ninive hvor det bor mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre?” Jo, det bedrøver Gud. Men han dømmer ikke på avstand. Han kommer nær for å frelse.