Teksten er hentet fra 1. Krøn. 16, 23-36.
En dag da vi satt ute i bakgården og drakk kaffe, fortalte naboen om en tildragelse fra den gang sønnen hennes var liten. De to var ute og gikk en stjerneklar kveld da han plutselig stanset, slo hendene for øynene og sa: "Nå orker jeg ikke mer, mor!" "Er du sliten?" spurte mor. "Nei, men jeg orker ikke mer av denne glaninga!" svarte barnet.
Mor var voksen og skjønte selvfølgelig ingenting og ba om forklaring. Og forklaringen kom. Det var bestemor som hadde sagt til ham at stjernene var englenes øyne. Og han orket ikke mer av denne himmelske glaninga – han syntes godt de to kunne få gå i fred uten engleblikk i nakken.
Hvorfor bestemødre – og fedre – i utgangspunktet sier sånt sludder, går over min begripelse. Da har jeg mer sans for en av Bibelens store salmediktere, Asaf, som er så fra seg av fryd når han beskriver Guds storhet og velde og alt det der, at han lar himmel og jord, hav og trær, fjell og dyr og mennesker – alt sammen! – applaudere og lovprise Guds majestet.
Asaf sier til og med at "trærne i skogen skal rope av fryd". Fra én side sett er det kanskje ikke stort bedre enn å si at stjernene er englenes øyne, men jeg synes likevel at det ligger på et litt annet plan:
Himmelen skal glede seg, jorden skal juble; de skal fortelle blant folkene: Herren er konge. Havet og alt som er i det, skal bruse. Marken og alt det den bærer, skal juble, trærne i skogen skal rope av fryd. De skal rope for Herren, som kommer for å dømme jorden.
Skal vi snakke høytidelig om dette, sier vi gjerne at Asafs Salme på en måte er et skapelsesteologisk epos, en hyllest til Gud som skapte himmelen og jorden og alt som lever. Det er en påminnelse til oss alle, jeg hadde nær sagt enten vi tror eller ikke, at alt det skapte er underlagt Guds makt og velde, at alt liv som leves, leves i Gud fordi det er Guds vilje at livet er.
Nå er jeg litt opptatt av at et andaktsord skal kunne gi oss en aldri så liten oppmuntring ved begynnelsen av en ny dag – og kanskje dette er en spesiell hilsen til dem som er veldig usikre på hva denne dagen kommer til å bringe.
Og da er hilsenen denne: uansett hva denne dagen vil bringe, er Gud herre over både himmel og jord, over alt det skapte. Og det er Gud som alltid får det siste ordet og den siste tanke. Og Guds tanke med oss, er frelsestanker.
Noen vil kalle Asafs Salme et skapelsesteologisk epos. Jeg synes det er greiere å sitere nok et barn, poden til en god venn av meg: "Det er Gud som bestemmer."
Vil du skrive e-post til Øystein Brinch, kan du gjøre det her.