Teksten er hentet fra Apg. 11, 27-29.
Tenk deg at du sitter i hyggelig vennelag en kveld; kanskje reker med tilbehør og greier. Historiene går og hyggen rår. De fleste av rekene er til og med tinte! Da ringer telefonen. Jeg tar telefonen. "Brinch vær så god!" sier jeg i røret, man er da godt oppdratt. "Hei! Er det deg, Øystein?" er det en frisk og munter stemme som sier inni øret mitt. Jeg drar ikke helt kjensel på røsten, men jeg har jo truffet så mange mennesker opp igjennom årene at her gjelder det å fare varsomt. "Hei!" svarer jeg og venter på å få høre et navn.
"Jo, nå skal du høre her, Øystein: Jeg ringer for Norsk Forening For Ideelle Formål og vi er helt sikre på at du er en idealist, ikke sant? Og nå har vi dette prosjektet gående som du sikkert vil støtte…" "Jeg kjøper aldri noe gjennom telefonsalg dessuten er ikke vi på fornavn!" smeller jeg i og bryter forbindelsen. I gamle dager hadde jeg slengt røret på gaffelen…
Men pågående telefonselgere til tross: Det sies at nordmenn er flinke til å gi både når det gjelder og på det jevne. Ulike organisasjoner, lag og foreninger baserer mye av inntektene sine på folks giverglede. Vi kjøper lodd i alskens skolekorps og fotballag og glemmer å se om vi har vunnet. Kristenfolk og andre gir til misjon og bistand år etter år og gir med glede. Det er ikke alle, men faktisk ganske mange mennesker som har et ganske bevisst forhold til hva man bruker pengene til.
Jeg skal ikke påstå at det samme ikke gjelder for andre kulturer, men det ligger i hvert fall i vår 2000 år gamle kristentradisjon at vi har fått for å dele. "Gi den som ber deg," sier Jesus, "og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg."
Dagens andaktsord forteller at en Agabus "stod fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som kom under keiser Claudius." Og så kommer poenget: "Da ble disiplene enige om at enhver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de brødrene som bodde i Judea."
Det er noe med dette her, at så lenge Gud tross alt har vist oss mennesker så stor en kjærlighet at han har gitt oss frelsens mulighet, blir det en naturlig ting – en selvfølge – at vi svarer på Guds kjærlighet ved at vi deler med andre. På teologenes språk kalles det forvalterskap, men glem slike ord. Jesus sier det enklere: Gi den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.
Iblant tenker jeg: Hvordan hadde verden sett ut dersom vi alle virkelig praktiserte dette både på det personlige plan og i global sammenheng: Gi den som ber deg…? Jeg er klar over at det er ønsketenkning og drømmeri, men dersom tilstrekkelig mange drømmer den samme drømmen, kan faktisk ting skje.
Og Gud har ingenting imot det – slike drømmer er faktisk etter Guds hjerte.
Vil du skrive e-post til Øystein Brinch, kan du gjøre det her.