Teksten er hentet fra Joh. 10, 40 - 42.
I går var det Sankthans. Årets lengste dag og korteste natt, med bål og grilling og fest til langt på natt. I hvert fall der hvor været innbød til deg. "Sankthans" feires egentlig til minne om døperen Johannes’ fødsel, seks måneder før Jesu fødsel. JONSOK kalles det også. Det å brenne bål midtsommerkvelden stammer egentlig fra hedensk tid, antagelig for å holde troll og vetter borte. Men det var dette med døperen Johannes:
Jeg lurer på om jeg egentlig hadde likt døperen Johannes – hvis jeg hadde møtt ham? Historiene om ham er tross alt ganske sære. At han spiste vill honning, går det an å forstå. Men at han la gresshopper på grillen og spiste det som snacks – gjør ham da ganske aparte. I hvert fall i mine øyne. Jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde sagt jatakk hvis han hadde budt meg en tallerken.
Johannes oppholdt seg stort sett langt fra bebyggelse og tettsteder, levde av det han fant og gikk rundt i en kappe som var hjemmevevd av kamelhår. En eldre slektning av meg ville sannsynligvis ha sagt at Johannes kan umulig ha vært særlig PROPER…
Men han hadde greie på seg. Og han hadde greie på saker og ting. Han kjente skriftene og tradisjonene. Han kjente de gamle profetene og deres budskap. Og Johannes hadde sitt eget budskap som var så sprøtt at folkets religiøse ledere lot ham være i fred.
"Etter meg kommer det en som er større enn meg," sa Johannes, "jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans." Johannes snakket om en Herrens utvalgte, en som skulle oppfylle løftene og gjenreise Davids rike. Han snakket om en som skulle gjøre tegn og under.
Men så en dag kom Jesus gående et stykke unna mens Johannes og noen av disiplene hans stod og snakket sammen. Da ble Johannes veldig stille, så bort på Jesus der han kom gående over bakkekammen. Jeg tror Johannes må ha senket stemmen, pekt på Jesus og så sa han: "Se, der er Guds Lam, han bærer verdens synder."
Og i solskimmeret ser de Jesus; han ser ikke ut som noen fyrste eller høvding. Han ser ut som et ganske alminnelig menneske. Uten våpen og med to åpne hender. Uten maktspråk eller herskerteknikk, men med åpent blikk står han der og ser på dem. Og Johannes’ disipler følger etter ham.
Senere kommer Jesus igjen til stedet der Johannes hadde oppholdt seg. Han blir der en tid, forteller andaktsordet. Mange kommer til ham, og de sier: "Johannes gjorde ingen tegn, men alt det han sa om denne mannen, var sant." Og det er mange som kommer til tro på Jesus.
Og jeg må si jeg skulle gjerne hatt et slikt skussmål. Det å stå for tegn og under, er så sin sak – men jeg skulle gjerne hatt et ettermæle som sier: "Alt han sa om Jesus, var sant."
Vil du skrive e-post til Øystein Brinch, kan du gjøre det her.