Det er vår. Det er årstiden for de store ord og de store kjærlighetserklæringer. Ord kan nesten ikke bli for store når de handler om kjærligheten – kjærligheten er stor, i hvert fall bør den være det. Men så kan ordene bli for store likevel, fordi store ord er som ballonger – de er flotte og synlige og samtidig lette og luftige – og på et eller annet tidspunkt blir de for store og for fulle av luft og da sprekker de og blir til ingenting.
Tro har mange store ord. Det ligger litt i kortene, fordi tro handler om så store ting: Liv og død, hva som er godt og sant, kampen mellom godt og ondt, hva som er det viktigste. Og jeg vil stå på min rett til å bruke store ord om det som er det viktigste og fineste i livet mitt. Men vi trenger begge dele; eller rettere sagt, alle tre: Vi trenger de store ordene, som kan ta litt av. Vi trenger den ordløse stillheten som forteller oss at mye av troens landskap ligger bakenfor ordene. Og vi trenger de konkrete, "små", hverdagslige ordene som holder oss fast i at Gud ble menneske og levde hverdagsliv som menneske og at tro også må være hverdagstro hvis den skal ha med hele livet mitt å gjøre.
Paulus er ukens skribent, sånn stort sett. I dag er det en bønn om styrke og innsikt. Paulus ber om at vi må få bli styrket i vårt indre menneske (slik vi snakket om det i går) – og at Kristus kan bo i våre hjerter, så vi kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Wow. Rotfestet og grunnfestet – her skal vi virkelig stå støtt. Det er godt med mennesker som står støtt – særlig når det handler om kjærlighet. Og stå støtt - det gjør vi når "Kristus bor i våre hjerter". Men Gud vil ikke bo der alene – Gud vil bo der sammen med oss.
Ellers ville både vi og Gud bli litt hjemløse. Bor Gud sammen med oss i vårt hjerte, da bor kjærligheten der. Da kan vi ta imot alt det gode Gud vil gi oss – og gi det videre. Paulus snakker om å fatte bredden og lengden, høyden og dybden – ja, kjenne hele Guds kjærlighet som er mer enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde. Jeg synes ikke det er så lett å fatte. Men jeg skjønner at det handler om noe stort. At det handler om en kjærlighet som er overalt, som omgir oss, som er inni oss; som vi trenger å koble oss på, som vi kan leve på.
Nå sprekker ordballongen snart. Men ikke helt. For når vi snakker om Guds kjærlighet, så må ordene få lov til å være store. Hør på Maria Magdalena, i Åse Marie Nesses penn:
"En morgon kom Han forbi / og Han stansa / og sidan var ingenting som før.
Han anda fridom ut til verden / himmelen var taket hans og fuglen i brystet mitt fekk flyge /
Sjølv kaktus blømde under hendene hans / og berre han såg på meg, ville mine føter danse /
Røysta hans var olje og balsam / dei ljuvaste songar grodde /
Om eg elska han, spør du, og eg svarar: Hans kjærleik ga meg mot til å elske / dei andre."
* * * *
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.
Vi hører Ulla-Carin Börjesdotter i sangen "Tro ditt hjärta om gott".