NRK Meny
Normal

Oppstandelsens konsekvenser

Jeg lever mitt liv i oppstandelsens konsekvenser. Jesus er nærmere enn både liv og død. Han er bare en bønn borte, bare et sukk unna, sier Karsten Isachsen.

Karsten Isachsen.
Foto: Seminarpartner

Jeg får noen sterke beskjeder i løpet av livet hvis jeg får en normal levetid. Ingen av oss slipper unna i det minste noen ganske få, men sterke beskjeder.

De kan komme som lyn fra klar himmel og skape tindrende glede. Eller jeg får en beskjed som kjører meg rett til bunns. Grunnlaget rister, og alt rundt meg skjelver.

Jeg har mottatt to beskjeder i min levetid i det store format. Det har vært beskjeder som har berørt hver dag i resten av mitt liv siden de ble mottatt. Og det er beskjeder jeg deler med mange.

Den første kom 8. mai 1945. Jeg var ikke gammel, men da kom beskjeden om at krigen var slutt og at Norge var fritt og freden brøt løs.

Det ble en jubel uten like. Folk kjørte rundt i lastebiler og ropte og jublet.

Barna tegnet norske flagg på gråpapir og hang det på brystet med sikkerhetsnåler. Og i døra på en butikk i Oslo hang det en lapp hvor det stod: ”Stengt på grunn av glede.”

Ingen som opplevde 8. mai 1945, vil noensinne glemme det. Og vi andre har sett filmene og fotografiene fra 8. mai i 1945. Egentlig var det ingen forskjell på 7. mai og 8. mai i Norge i 1945.

Det var to like dager. Situasjonen var den samme begge dagene, det stod 300 000 friske og uthvilte tyske soldater i landet vårt. Det var en styrke stor nok til å ta England.

Men vi var et brysomt land å okkupere. Ett av Norges viktigste bidrag under krigen var at Hitler måtte holde en soldat pr. 10. innbygger for å ha kontroll.

Det skjedde ikke noe i Norge mellom 7. og 8. mai, men det skjedde noe nede i Europa: Den tyske krigsledelsen kapitulerte.

Okkupasjonsmakten i Norge fikk beskjed, og i noen timer var det spennende om de også ville kapitulere eller fortsette krigen. Men de valgte heldigvis å gi seg, og krigen fikk en blodløs avslutning i Norge.

Jeg har siden 8. mai 1945 levet mitt liv i frihetens og fredens konsekvenser.

Hver dag i mitt liv er intenst preget av at jeg lever i et fritt land, og at det er fred. Beskjeden jeg fikk, forandret alt.

Den andre beskjeden i mitt liv i det store format kom på den aller første 1. påskedag. Da var Jesusepisoden over. Han og alt han sto for var lagt dødt.

Tidlig om morgenen kom det noen kvinner til graven for å salve den døde. De kom uten snev av håp, for løpet var kjørt og alt var slutt. De søkte sin trøst i den døde.

Når de kommer inn i klippegraven, er ikke Jesus der. Men en lysende skikkelse er der og sier han er oppstått slik som han sa. Han har gått i forveien til Galilea slik som han sa. Der skal dere få møte ham slik som han sa.

For en beskjed! Ikke til å tro!

Men i løpet av de tre årene de hadde opplevd Jesus på nært hold, hadde de lært seg å gjøre som han sa selv om mye av det var både rart og underlig, for de hadde erfart at det han sa holdt.

Så selv om de ikke trodde, dro de til Galilea. Der fikk de møte ham.

Thomas fikk legge fingrene i sårene hans. Han spiste med dem på stranden, spøkelser spiser ikke. En gang ble han sett av mer enn fire hundre på en gang.

Det er ingen som har stilt spørsmål om det virkelig ble fred 8. mai 1945. For vi har hver dag siden levd i fredens konsekvenser.

Jeg føler ikke behov for å etterprøve om påsken taler sant. Var det bare en løgn eller en tom ønskedrøm at Jesus stod opp?

Nei, det hadde aldri blitt noen kirke eller noe evangelium av det. Den kristne kirke oppsto i bevisstheten om at Kristus oppstod.

Jeg lever mitt liv i oppstandelsens konsekvenser. Jesus er nærmere enn både liv og død. Han er bare en bønn borte, bare et sukk unna.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan mitt liv ville vært uten evangeliet, uten Jesu nærvær og uten oppstandelsens kraft.

Fredsbudskapet i 1945 og påskebudskapet om Jesu oppstandelse er de to viktigste beskjedene jeg har mottatt i det store format.

Begge preger hver dag i mitt liv. Jeg lever i frihetens og oppstandelsens konsekvenser.

Skriv e-post til Karsten Isachsen her.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi hører Sondre Bratland synge Grundtvig-salmen ”Krist stod opp av døde”.

Andakt 12.08.08 ved Karsten Isachsen