Teksten er hentet fra Jona 2.
Jeg vet ikke om du noen gang har vært i en situasjon hvor du har følt deg fullstendig fanget? Det finnes ingen løsninger i sikte, ingen retrettmuligheter eller fluktveier. Du er rett og slett innestengt. Uforskyldt eller selvforskyldt spiller akkurat nå ingen rolle. Du er trengt opp i et hjørne og du spør deg selv: Hvordan i all verden har det vært mulig for meg å komme opp i en slik situasjon? Kanskje har det vært din egen skyld. Kanskje ikke. Uansett er resultatet det samme. Nå drukner du!
Bibelen kan av og til være ganske frodig i ordvalget sitt. En av de gamle profetene – det var forresten Jona - formulerte seg slik: Vannet nådde meg helt til halsen, havdypet omsluttet meg på alle kanter. Tang slynget seg om mitt hode. Til fjellenes grunn fór jeg ned. Jordens bommer lukket seg etter meg for alltid.
Du føler deg omtrent som Jona. I gamle dager het han Jonas – han fra Bibelen som ble slukt av en kjempefisk. Han kan heller ikke ha visst hverken ut eller inn. Jeg hadde i hvert fall følt at jeg definitivt var kommet til veis ende hvis jeg hadde havnet i magen på en fisk.
I øyeblikket kan jeg ikke si at jeg er så veldig opptatt av sannsynlighetsgraden i fortellingen om profeten Jona. Det kan vi snakke om en annen gang kanskje. Men denne lammende, eller panikkartede, følelsen av å være redningsløst fortapt – kan noen og enhver kjenne seg igjen i. Dessuten er det et poeng i denne fortellingen om Jona som også har en allmenngyldig verdi:
Det finnes alltid et håp selv når alt håp er ute. Det finnes alltid en løsning selv når ingen løsning finnes. Og med fare for å få skjenn av noen rettroende, våger jeg likevel å si at jeg synes det er lettere å tro at det finnes en mektig Gud som griper inn i det håpløse, enn å tro at gamle Jona virkelig ble slukt av en fisk. For meg er fiskehistorien en avsporing fra det vesentlige – nemlig at Gud både kan og vil. For meg er Gud kjærlighet. Gud er selve livgiveren som dømmer døden og ondskapen, men som elsker oss mennesker over det grenseløse.
Vi pleier ofte å si at det er viktig for oss mennesker å kunne sette grenser i ulike sammenhenger. Og dette er riktig. Men nettopp derfor kan vi nesten miste pusten med tanke på at Gud faktisk ikke mestrer begrensningenes kunst. Guds kjærlighet er uten forbehold. Uten grenser. Selv ved veis ende tar Han imot meg.
I min barndoms menighet ble det ofte sunget en sang som bl. a. hadde denne strofen: Han baner veien hvor vei ikke er, Han stiller stormen svær... Det er dette det dreier seg om akkurat nå. For alle oss som føler at vi er ved veis ende, så å si: Gud kommer oss i møte.
Den samme Jona kom til en viktig erkjennelse: Frelsen kommer fra Herren. Så enkelt kan det også sies.
Vil du skrive e-post til Øystein Brinch, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Solveig Leithaug Henderson synge sin egen "Du drog meg inn".