Så er vi redde for vår trygghet og fred. Jeg har det så greit med min i rikdom. Men veit godt om alle barn som dør av sult og fattigdom! Det plager meg også at jeg ikke klarer å forandre livet mitt mer i rettferdig retning. Jeg ser at det er nødvendig. All kunnskap forteller meg det. Så får vi håpe og be at klimatoppmøtet i København i desember kan bli positivt. Men de siste meldingene er ikke oppmuntrende.
Jeg snur meg bort fra fattige barn på fjernsynet. Noen ganger tenker jeg at det er riktig å beskytte seg. Det samla trykket av alle verdens lidelser kan bli for stort. Da blir likegyldighet neste stasjon, trøster jeg meg med.
Samtidig trenger ikke flere utredninger for å forstå at fattigdom og klima, er våre store utfordringer. Pengene til kosmetikk i verden, kunne sikre reint vatn til alle, har jeg hørt. Når det gjelder kosmetikk går jeg nå ellers rimelig fri.
Slik leiter jeg etter måter å slippe ansvar. Den kristne kirka er ikke noe unntak. Alt for ofte har ho støtta makta. Kirka har mye å be om tilgivelse for. I Sør-Amerika sier et ord: ”De kristne kom hit med ei bok, vi hadde gull og sølv. De tok gullet og sølvet og vi sitter igjen med ei bok.”
Denne Bibelboka har mange sider. Ikke alle er like lett å fordøye. Men det spørs også hvordan en leser denne boka. I dagens ord fra Esekiel 18,14-18 setter profeten opp dette idealet for oss: ”Han er ikkje hard mot nokon, tek ikkje pant og ranar og røvar ikkje, men gjev den svoltne brød og den nakne klede.”
Jesus kritiserte ofte rikfolket. Jeg liker ikke å innrømme det. Men det er vel sånne som meg! Men trass i all kritikk, snur han seg aldri bort fra oss. Vi er satt til å være hans hender og føtter. Vi kan gjøre en forskjell i verden!