Olsok og jubileum

– Det var noe overnaturlig med Hellig Olav, i alle fall etter at han døde.

Olavskilden på Løvøya i Horten.
Foto: Borreminne

Det sies at liket lyste i nattemørket, at hår og negler fortsatte å gro, og at det sprang opp en kilde der de gravla ham. Mange ble helbredet i kontakt med denne kilden. Det var over den Nidarosdomen ble bygget. Så var det kanskje ikke så underlig at hans død gjorde noe med Norge.

Her i Horten, hvor jeg bor, har vi også en Olavskilde. Til Løvøykapellet som ligger ved kilden, valfartet folk i flere hundre år. Historien forteller at folk ble friske av å drikke vannet. Om Hellig Olav passerte gjennom traktene her, vet jeg ikke, men mange hellige kilder fikk sikkert bære navnet til hans ære. I dag er dette et av stoppestedene for pilgrimsruter som går gjennom Vestfold på vei mot Hamar og Nidaros.

For 140 år siden i dag, på selveste Olsokdagen, ble den menigheten jeg er prest i her i Horten, stiftet. Slik har vi et jubileum i dag. Jeg spør meg selv: Mon det ikke var ganske planlagt å stifte en menighet på Olsokdagen? Olsok var et tidspunkt i historien som fortalte om en Gud med sterk kraft som kunne forandre menneskers liv. Presten som ble sendt hit til byen for å stifte menigheten vår offisielt hadde tidligere vært sjømann. Han hadde opplevd ute på havet hvordan Gud sakte men sikkert ga ham en tro. Ingen hadde påvirket ham, alt han hadde var en gammel Bibel og det store uendelige havet når han sto til rors. Men havet kan sannelig løfte tanker og sinn mot evigheten og Gud, havet som binder sammen kontinentene og skaper vei dit ingen kan se når de starter.

Å stå til rors på det store havet regner jeg med gjør en mann ydmyk. Han vil alltid vite at han ikke er størst. Det var det Jesus ville lære oss også. ”Den største av dere skal være som den yngste,” sa han, ”og lederen skal være som en tjener.” Opp gjennom kirkens historie har det vært mange ledere. Ikke alle var like ydmyke. Men det er de som fremsto som tjenere som det lyser sterkest av i ettertid. Det var de som brakte det gode videre.

Olsok, en dødsdag, - det var da noe forandret seg for Norge. Det kom et nytt ord inn i vokabularet vårt. Det var ordet Nåde. Nåden kunne by på forsoning i stedet for straff. Akkurat det takker jeg Gud for. Det er de som vil være størst som truer med straff. Mens de ydmyke både får og gir nåden videre.