Teksten er hentet fra Matt 28, 16-20: Gjør alle folkeslag til disipler.
Jeg har lyst til å slå et slag for gleden ved å drive misjonsarbeid. Både misjonsarbeid ute i felten, og som bakkemannskap her hjemme.
Kristen misjon har ikke stått særlig høyt i kurs de siste årene. Allerede for mange år siden hørte jeg folk kalle misjon for kultur-imperialisme. Og ofte kan vi vel bli litt duknakka når det går opp for oss hvor politisk ukorrekte vi er, vi som syners misjon er viktig.
Da er det godt å lytte igjen til hva vår Herre og Mester har å si om saken, i det som er andaktsordet vårt denne morgenen:
Da trådte Jesus fram og talte til dem: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."
I mangfoldige år var noen venner jeg har, misjonærer på landsbygda i ett av Afrikas fattigste land.
Det siste jeg tenker på når det gjelder dem, er kulturimperialisme. De dreiv ikke og prakka sin kultur, sine holdninger og meninger på vergeløse innfødte, akkurat.
Størstedelen av gjerningen sin gjorde de på sykehuset, i en jobb som ikke akkurat var fra ni til fire. De delte kårene til de innfødte vennene sine. De drakk det brune vannet. De plukka biller og larver ut av melet før de bakte. De fikk malaria som folk flest.
Alle norske misjonsstasjoner som jeg vet noe om, har vært kunnskaps- og helse-oaser i fattige og uferdige nasjoner. Det har vært steder dit folk har kunnet komme og lære seg å lese og regne. Det har vært steder der folk lærte å ta høyde for et yrke og en framtid, både for seg og folket sitt. Det har vært steder der de også fikk anledning til å bevare språket sitt og alt det beste i sin stammes gamle tradisjoner og kultur, noe landets sentrale myndigheter mildt sagt ikke alltid var like opptatt av.
Så la misjonærene naturligvis heller ikke akkurat skjul på at de trodde på Jesus, og gjerne ville fortelle om verdens frelser. Og like naturligvis ble mange innfødte overbevist om at den Kristus som var drivkraften bak de nye, hvite vennene deres, også var noe for dem å satse på. Og de ble ikke ulykkeligere av det.
I et TV-program midt under den verste flyktningkatastrofen i Zaire, det som nå heter Kongo, fikk vi se fortvilte flyktninger som likevel tok seg tid til å holde en improvisert gudstjeneste: En av kvinnene ble spurt om hvorfor, og hun svarte: "Vi samles til gudstjeneste, for det er det eneste vi kan. Vi kan rope til Gud."
Dette er det misjonen gjør med folk. Den gir folk håp midt i håpløsheten. Når du støtter misjonsarbeid, hjelper du noen nye venner å oppleve at Jesus er med dem alle dager.
* * * *
Kristina Jølstad Moi synger den irske salmen "Kallet".