Nyttår betyr nyttårsforsetter – og det har jeg sluttet med for lenge siden – hvis jeg noen gang har hatt det, da.
Som kristen skulle jeg vel ha gode forsetter hele tiden. Vel, jeg tror vi misforstår kristendommen hvis vi ser på den som de gode forsetters og de gode gjerningers religion. Vi strever og gjør så godt vi kan, og bestemmer oss for å tro litt mer, be litt mer, bli snillere og gjøre flere gode gjerninger. Da må vel Gud bli fornøyd med oss. Akkurat som om vi kunne samle bonuspoeng hos Gud.
Det er veldig bra at vi forsøker å spille på lag med det gode, men det går nok ikke an å samle bonuspoeng eller stjerner i kronen. I forhold til Gud som er uendelig, helt hellig, helt rettferdig og som er kjærlighet, kommer vi ganske til kort. Egentlig vet vi det selv og det er derfor vi strever og har gode forsetter: Vi får det ikke helt til.
Det betyr ikke at Gud setter oss til side og gir oss strykkarakter. Tvert imot, han vil ha et fellesskap med oss, han vil gi oss sin velsignelse og sin kjærlighet. Han vil gi oss sin nåde der vi kommer til kort. Men alt dette betyr ikke at det er likegyldig for Gud hvordan vi lever. "Ha Gud til forbilde," sier Paulus, "dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik som Kristus elsket oss og gav seg selv for oss…" "…Lev da som lysets barn! Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet."
Dette er virkelig ganske store krav. Ja, hvis det betyr at vi må slite og streve og stadig komme med nye forsetter om å bli bedre, da blir vi helt utslitt og jeg vil tro – ganske selvopptatt. Folk som stadig er opptatt av sitt eget omdømme, sitt gode navn og rykte kan være ganske slitsomme å forholde seg til. De setter restriksjoner for seg selv og for andre som ofte har lite med kristen tro og praksis å gjøre.
"Lev som lysets barn!" skrev Paulus. "Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet." Ikke selvrettferdighet og selvopptatthet som ofte følger av en ekstrem redsel for ikke å være helt korrekt og komme utenfor reglene. Da blir man så lett fokusert på gode forsetter: Jeg fikk det ikke helt til i dag, men i morgen er nye muligheter for å stramme inn.
Enten det handler om våre moralnormer eller andres tradisjoner med fastetider og askese, så kan de nok være viktige og nødvendige, men er det ikke det som gjør oss til lysets barn. Nei, det er heller et resultat av at vi lever i lyset, nær Guds kjærlighet og under hans velsignelse. For da vil lysets frukter komme til syne i våre liv, kanskje uten at vi engang ser det selv.
Som lysets barn blir vi påvirket av Guds kjærlighet til godhet, rettferd og sannhet. Selvfølgelig skal vi arbeide med vår egen personlighet, vi skal streve etter å være gode mot hverandre og tro mot Guds vilje, men dette må ikke bli en tung plikt som gjør oss til smålige og kritiske mennesker. Lysets barn er ikke syndfrie og feilfrie, tvert imot, ser de at de trenger Guds nåde og kjærlighet. Selv er jeg glad for å kunne tro det Paulus skriver:
"Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdig for at vi skulle gå inn i dem."
* * * *
Vi hører Carola i salmen "Gör det lilla du kan" skrevet av Lina Sandell.