Noen har betalt

Midt i gleden dagen før dagen er det verdt å være stille i noen minutter og lytte til en av dem som betalte mest for den kjøpte frihet som vi eier. Karsten Isachsen forteller fra Oscar Magnussons bok.

Karsten Isachsen.
Foto: Seminarpartner

Den mest gripende bok jeg har lest om motstandsbevegelsen i Norge under den annen verdenskrig er Oscar Magnussons Jeg vil leve.

Oscar Magnusson var min gode venn, han bodde sine siste leveår på Geilo.

Midt i gleden dagen før dagen er det verdt å være stille i noen minutter og lytte til en av dem som betalte mest for den kjøpte frihet som vi eier. Disse linjene åpner Oscars bok:

Det første jeg sanser er stemmen. Så kommer smertene. ”Nordmann, du må våkne! Hører du, nordmann!” En hånd røsker meg i skulderen. Flekktyfusen sender ildtunger gjennom kroppen, snart her snart der. 

Jeg hiver etter pusten med ødelagte lunger, klamrer fingrene rundt tøy som er vått av svette. Jeg står i flammer, tenker jeg, jeg brenner opp innvendig, å herre gud. ”Nordmann, du må våkne! Hører du!”
Gjennom smertene og feberriene trenger det inn til bevisstheten at noen har snakket vennlig til meg. En hånd har rusket i meg, varsomt!
Jeg åpner øynene. To menn. Hvite kitler. Brede smil. Stemmen sier:
”Norge er fritt! Hører du, nordmann? Norge er fritt!” 

Jeg spør om datoen. 8. mai. Det siste jeg kan huske er at jeg lå på en hestekjerre med kurs for Cham i Bayern. Det var den 24. april. Så har jeg vel antagelig kommet frem, og vært bevisstløs siden. Stanken når meg. Jeg flytter blikket. Der ligger de og dør i sin egen avføring, ligger i rekke og rad, bleke benrangler med store øyne. 

Med bare et teppe slengt over sin usseldom. Og jeg er som dem. Her ligger jeg og stinker som dem. Jeg ser opp på mennene i hvitt, forstår at de er amerikanske leger. 

”Bær meg ut i solen”, trygler jeg. Stemmen gir en ordre, ikke så vennlig nå. Tyske pleiersker løfter meg opp med ubehag i ansiktene. De vasker av månedgammel svette og utsondringene etter langvarig dysenteri. Tar på meg rene klær.

Jeg glir på nytt inn i bevisstløsheten, men våkner igjen da jeg føres på båre ut av brakken og settes i sollyset. Det svir i øynene, jeg må vende hodet bort. 

Noen gir meg mat og drikke. Så er de to amerikanerne hos meg. De flytter båren inn under et blomstrende kirsebærtre. ”Kjære Gud,” ber jeg, ”hvis det er så at Norge er fritt, la meg få komme hjem til alle mine kjære, du kan ikke la meg dø nå.” 

Og som om jeg vil gi vår herre en logisk begrunnelse, føyer jeg til:
”For hvis jeg dør, hvem skal da få gitt beskjed om dem som falt fra på veien?” 

Men jeg overveldes av fortvilelse over min egen elendighet, begynner å gråte. Jeg veier snaut 39 kilo, jeg som veide 80 da ferden begynte. Ryggen er brukket på to steder, musklene i skulderfestet er ødelagt, hjertet er sprengt, jeg har flekktyfus, et sønderslått bekkenparti, dysenteri, dobbeltsidig lungebetennelse. 

Hvorfor skal jeg leve? Den ene legen kommer bort til meg med en feberkurveblankett. På baksiden har han med fargeblyanter tegnet et norsk flagg. Han fester flagget på brystet mitt. Det er som en gnist tennes i meg. 

Jeg skimter den blå himmelen gjennom kirsebærgrenene, og tankene går som så ofte før til den 23. Davids salme, bare at ordene nå ikke lenger er en trøst, men en oppfyllelse:

”Herren er min hyrde, jeg mangler intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han vederkveger min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt, for du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg…”

I fire år har jeg vandret i dødsskyggens dal. I dag er det 8. mai, og solen skinner gjennom kirsebærgrener.

Skriv e-post til Karsten Isachsen her.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *

Vi høyrer Den norske Studentersangforening syngje ”Jeg vil verge mitt land” i et opptak fra Universitetsplassen i Oslo 17. mai 1945.

Høyr andakten 16. mai.