Teksten er hentet fra Salme 107, 23-32
”Dette klarer jeg ikke. Det er som alle vanlige veilys ikke virker lenger, det finnes ingen oppskrift, jeg kaver i et kaos eller et mørke jeg ikke kan se gjennom. Dette klarer jeg ikke…!”
Kanskje noen kjenner seg igjen i en slik beskrivelse…?
Livet skjerper sitt ansikt i nøden. Når vi skrelles for all ytre beskyttelse, blir vi var vår egen nakenhet. Hva utfordres jeg på da? Nød lærer naken kvinne å spinne, sier ordtaket. Dikteren sier: ”I nøden får du mange bønner, Gud”.
Kanskje de to utveiene, å spinne og å be, henger uhyre nært sammen? tenker jeg. Å spinne - handler ikke det om å finne de uferdige trådene i livet og se om de kan spinnes til sterkere tråder som kan bli materiale til et nytt mønster på livsveven? Kanskje har disse trådene bare blitt liggende mens livet var forholdsvis uproblematisk, men som når ytterkantene i livet erfares, er nødt til å hentes fram?
Nød lærer naken kvinne å spinne? En naken spinner for å få nye klær på kroppen! Noe som gjør at man igjen kan gå ut i livet! Hva enten man har kort eller lang tid å leve! Nakenhet gir nye perspektiver, det uvesentlige forsvinner, det viktigste prioriteres. Nå kan bare tråder med strekk-styrke i brukes i det som skal veves videre!
Å rope til Gud hører også nøden til. Ikke som feighet, nei, men som innsikt i at jeg behøver hjelp fra en som er større enn meg, lille menneske. Hvem andre enn Gud er det som lærer naken kvinne å spinne? Hvem er det som gir styrke til tråder som aldri er blitt spunnet før? Ingen som Gud har oversikt i mørket. Det er klokskap å legge vårt lille liv i Skaperens og Frelserens hender.
For meg kommer ropet først når livet kjennes som det går under. Ropet til Gud. Det nakne ropet som ikke kan gi Gud råd om hvordan han skal svare. Så må jeg være i ropet, i overgivelsen, i ventetiden mens mørket rår.
Tiden er sin egen. Det finnes ingen stoppeklokker å sette i gang i mørket. Umerkelig trekker han fram svake tråder i meg, som han begynner å spinne på før jeg i det hele tatt skjønner at en ny farge i veven blir synlig. Kanskje først etter lang tid blir jeg var at en ny dag demrer, et nytt mønster i veven blir til.
Bibelen er full av mennesker som roper til Gud i nøden. Ved livets ytterpunkter tror vi alle i visse øyeblikk at vi går under, Bibelens mennesker likesåvel som dagens. Salmenes Bok er full av rop og klagesanger som blir til gledesdans, angst som blir til trygghet, sorg som blir til glede. Det er ikke bare nøden som er tidløs, Gud er også det! Evighetens Gud fører fremdeles skip gjennom stormen!
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Carola i sangen ”Du omsluter mig”.
