God morgen!
Mennesket har fire behov: Ilden, brødet, omfavnelsen og den stille samtalen.
Dette er den greske poeten Nikos Kazantzakis sine ord. Så presist er det mulig å beskrive hva det er å være menneske. Hva vi trenger, hva vi søker, hva vi lengter etter, hva vi noen ganger vegrer oss mot, for vi veit det ikke er risikofritt å være tett på det som betyr mest for oss.
Vi veit vi trenger ilden, varmen, for å vegre oss mot kulde, for å tines opp. Rundt et bål en vakker dag i mars, når sola også når ansiktene våre, smilene når hjertene våre. Varmen når oss. Vi når hverandre. Noe skjer i oss når kulda slipper taket. Men vi veit også noe om hvor nært ilden det går an å gå. Det er ei skjør hinne mellom oss og jordas glødende indre. Det kan være ei skjør hinne mellom ilden som varmer og ilden som fortærer.
Vi veit vi trenger brødet. Det som stiller sulten. Vi trenger fellesskapet rundt brødet. Velsignelsen som ligger i kurven som sendes rundt. Vi visste ikke hvor sultne vi var før vi blei budt til bords. Der det var forberedt for oss, gjort klart på vakreste vis, eller enkleste vis. Men forberedt, som til ønska, velkomne gjester. Det er da vi kjenner at mennesket ikke lever av brød aleine. Vi hungrer etter fellesskapet rundt. Det som bryter ensomhet i det brødet brytes og deles.
Vi søker omfavnelsen. Søker den gode, varme omfavnelsen, mellom venner, mellom elskende, mellom foreldre og barn. Lukker øynene, kjenner pulsen. Kjenner gjenkjennelsen. Kjenner at det tar oss inn i en evig favn. Som fra da vi ble kjent første gang. Vevd i mors liv. Fra før da har vi vært kjent av Gud.
Og i den stille samtalen, den som er fra hjerte til hjerte – der kan vi folde oss ut. Der kan vi søke å finne ord til det ordløse, mening til det meningsløse, gjøre oss kjente for oss selv og hverandre, lodde dybder, lodde grunner, finne hjem i oss selv og hos hverandre.
Her møtes perspektivene – menneskets fire behov: ilden, brødet, omfavnelsen og den stille samtalen.
Jeg tenker det er dette dagens ord fra 5. Mosebok sier noe om, når Israelsfolket som var på hjemvei gjennom ørkenen fikk manna, dette ukjente, søtlige ørkenunderet. De fikk manna for at de skulle forstå at mennesket lever ikke bare av brød alene, men av hvert ord som kommer ut av Herrens munn.
Og ved dette ordet er vi skapt. Til å leve. I frihet.
Siv Limstrand
Musikk: Nidarosdomens jentekor - «Bortom tid og rom og tanke»
