Teksten er hentet fra Matt. 6,7-13
"Jeg hadde aldri sagt en bønn og ikke kjent en eneste bønn. Men så ble det i en yogabok foreslått en kristen bønn som øvelse, særlig Fadervår. Jeg begynte å si den frem for meg som mantra, uttrykksløst og mekanisk. Slik sa jeg den omtrent seks ganger, og så ble jeg plutselig helt forandret. Jeg skjønte – ikke med min latterlige forstand, men med hele mitt vesen – at Han eksisterer. Han, den levende, personlige Gud som elsker meg og alle skapninger, han som har skapt verden, han som av kjærlighet ble menneske, den korsfestede og oppstandne Gud!"
Slik begynte den russiske intellektuelle Tatjana Goritsjevas nye liv. Hun var 26 år da Gud oppsøkte henne. Det var på slutten av Sovjetunionens tid, da tusenvis av unge ble kristne på merkelige måter. Jeg møtte henne i St. Petersburg ett år før jernteppet falt, da byen ennå het Leningrad og vi måtte passe på om noen avlyttet oss. Det ble et utfordrende møte, for hun hadde også besøkt vesten og var rystet over den åndelige lunkenhet og slapphet som preget folk og kirker. "Det er farlig bare å snakke om Gud, for han er virkelig, og bønnen er den kanal han møter oss på. Det har jeg selv erfart", sa hun.
Dagens tekst er en bønn. Fadervår, den bønnen Herren Jesus lærte disiplene å be.
Hvordan kan en bønn ha så stor kraft som den hadde i Tatjana Goritsjevas liv? Et svar er at denne bønnen er som en kanal som alltid er åpen hos Gud. Hvis vi toner inn på den kanalen, i åpenhet og tro, vil vi erfare at den virker.
Fadervår er en unik bønn. Når vi tror på Jesus, har vi rett til å kalles Guds barn. Da er Gud vår himmelske Far. Da har vi rett til å komme til ham i Jesu navn og be. Barnekår og bønnerett hører sammen…
Fadervår lærer oss å løfte blikket, og søke Gud og hans rike først.
Hans navn må holdes hellig, hans rike komme, hans vilje skje.
Bønnen holder oss på plass i livet. Den velver en høy himmel over vår tilværelse. Den retter blikket oppover og fremover. Den bærer oss når vi møter døden og evigheten.
Jeg kan aldri glemme henne som lå på det siste på et sykehjem i Halden. Nattverdgudstjenesten ble sendt over høyttaler til alle rom. Vi hadde snakket sammen før gudstjenesten, og jeg kom inn til de pårørende etterpå. "Hun er død", sa de. Men det var så fint. Hun sovnet fredfullt inn midt i Fadervår".
Aldri redd for mørkets makt. Stjernene vil lyse. Med et Fadervår i pakt skal du aldri gyse!
Vil du skrive e-post til Jan Gossner, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Oslo Gospel Choir synge "Fader Vår" til musikk av Tore Aas.