Teksten er hentet fra Joh. 1, 17-26.
Hun går med bøyd hode, og stegene er tunge. Hun tenker på Lasarus, broren, som hun har mista. Hun har opplevd døden før, men ikke slik. Ikke så uventa, og så alt for tidlig. Det er noe annet også. Etter at de blei kjent med han, Jesus, har de følt seg så trygge. Det var som om de hadde fått livet på nytt igjen.
Nå kunne ingenting vondt skje mere, trodde hun. Så feil hun hadde tatt. I huset hun nettopp har forlatt er venner og naboer samla. Alle sammen er de kommet for å trøste, men det var en som mangla. Nå først kommer han. Hun er glad for å se han, og det tenner en ørliten gnist av håp. Men likevel klarer hun ikke å stenge inne bebreidelsen som har vokst for hver dag som har gått. Hun sier: Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.
To søstre, Marta og Maria hadde opplevd at døden ramma en av deres nærmeste. De setter ord på det mange mennesker har kjent på når livsmot og håp blir satt på prøve. Når dødens alvor blir lagt inn over en, uten at en har mulighet til å vri seg unna. Gud, hvis du virkelig bryr deg om oss, så hadde du ikke latt dette skje. Hvorfor kunne du ikke bruke makta di til å forhindre at sjukdommen ramma, at ulykka skjedde, at livet ikke stod til å redde… Gud, hvorfor var du ikke der?
Johannes som har gjengitt hendelsen i Betania, lar oss vite at Jesus slett ikke var likegyldig, eller uvitende om Lasarus sin død, sjøl om han ikke var der fysisk til stede. Jesus reaksjon når han kommer dit, taler også sitt tydelige språk. Jesu blei opprørt og gråt da han så sorga som døden hadde forårsaka. Og så viser han seg som dødens overmann da han vekker opp Lasarus.
Men, vi vil likevel innvende: Slike under opplever ikke vi. Dessuten måtte Lasarus også dø senere en gang. Og det er jo sant, dødens realitet blei ikke foandra på den måten. Men likevel er noe forandra.
Et håp er skapt. Et levende håp med et ansikt og et navn - som også vi kjenner og kan gå til. Også midt i vår virkelighet står Jesus fram og sier: “Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Oppvekkelsen av Lasrus var et tegn på at Jesus eide makt til og med over døden, og at en gang skal denne makta bli synlig også for oss.
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Vi hører Nordstrand Kirkekor synge ”Døden må vike for Gudsrikets krefter”.
