Før i tida var kirka full av damer med kamferdrops i håndveskene. Når de møtte meg på gudstjenester, sa de gode ting til meg: Fint at du er med. Flott å sjå deg. Så fant de fram det viktigste. En to-tre kamferdrops. Var jeg forsiktig, varte de ei preike.
Kanskje tenkte damene på dagens bibelord i Matteus 18,1-7: Den som tek i mot eit slik lite born i mitt namn, tek imot meg.
Kamferdrops og klapp på hue, var konkrete uttrykk for noe godt. Rein diakoni, har jeg tenkt i voksen alder. For meg blei Gudshuset en plass å komme heim og dropsdamene var med å uttrykke at jeg var viktig for Gud og mennesker. Er ikke sikker på de skjønte hvor viktige de var for meg!
Noen rettferdige blei ført fram for Gud Fader. De fikk høre at de hadde gjort gode ting i livet! Men de skjønte det ikke. De var ikke klar over at i alle små hverdagshandlinger ligger kimen til ei Gudstjeneste. Små handlinger som speiler en himmel av. Små handlinger som forandrer menneskers liv.
De rettferdige spurte vil alltid spørre, lett forvirra: ”Når så vi deg tørst, sulten, i fengsel, sjuk, fremmed og uten klær?
Så blir også disse orda ei utfordring for meg å leve. Men orker ikke å spekulere videre. Har dårlige erfaring med å sette opp slike regnskap. Synes så fort å komme ut i minus.
Ser heller for meg altertavla i den lyse og fine Grunge- kirka. Der har Harald Kihle malt alterbildet. Motivet er Jesus gjenkomst til Grungedal. Nuter og fjell er kjente og lokale. Jesus, den gode gjeter, står midt mellom sauer og geiter.
Men hva trur du han sier, når Han kommer tilbake var det ei som spurte? Det er ikke helt greit å vite. Men når han møtte folk på jorda, sa han ofte: ”Nåde være med dere!”
Jeg trur det er det han vil si: Nåde være med deg!
