Tit 1,1-4 – Håp om evig liv
Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel – utsendt for å føre Guds utvalgte til tro og til erkjennelse av den sannhet som gir gudsfrykt 2 og håp om evig liv. Dette livet har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av, 3 og da tiden var inne, åpenbarte han sitt ord i det budskapet som er betrodd meg etter befaling fra Gud, vår frelser. 4 Jeg hilser Titus, mitt ektefødte barn i vår felles tro: Nåde og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår frelser!
---
Jeg vet ikke om det skyldes at jeg selv aldri har drevet det særlig langt med hvite danseskøyter på beina. Jeg har ikke gjort det stort innen turning eller ballett eller mye annet rart heller (har fortsatt en ambisjon om å lære og slå hjul), men jeg har alltid synes at det har vært noe ekstra magisk over disse kunstløpdamene. Særlig når de faller. Når de smeller i den harde isen i bare nylonstrømpene, og vet at nå er slaget tapt og fire års slit for medalje forgjeves. Og det likevel er to lange minutter igjen av programmet deres. Og de reiser seg og fortsetter, tilsynelatende uberørt, og fullfører showet. Før de (kanskje) slipper tårene løs på benken etterpå. Med sikkert verdens største og vondeste blåmerke på vei, på rompa eller låret. Jeg er mer imponert over dem, enn over de som gjennomfører uten fall.
Det er viktig å kunne falle. Jeg hadde en kort karriere på judomatta som student. Noe av det første vi lærte der, var fallteknikk. Det gjelder nok mange andre idretter også. Det handler om å lære og falle på en måte som reduserer faren for smerte og skade og får oss fort på beina igjen. Det gjør kanskje også frykten for å falle mindre. Men fallteknikk er bra for mye mer enn sport.
Å falle og reise seg igjen og fortsette er en nødvendig del av det å leve. Hvis vi er altfor redde for å falle, er det nesten umulig å leve. Og vondere, når vi først faller. Å falle i livet kan gjøre mer vondt enn å falle på isen. Det kan lage blåmerker både på kroppen og i hjertet. Det kan handle om egne feiltrinn og svik, eller andres. Ofte vil vi trenge hverandres hjelp for å reise oss og fortsette.
I kirken og det kristne fellesskapet burde vi være nokså fortrolige med både fallet og oppreisningen. Det hører liksom til kjernerepertoaret vårt. Vi mennesker er både skapt i Guds bilde og vi er kroniske syndere – vi faller stadig vekk. Og forårsaker andres fall. Livet er et risikoprosjekt, som rommer en del famling, søking, snubling – og altså også fall.
Samtidig har vi en Gud som er ekspert på å reise opp, ekspert på nåde og tilgivelse. Som tilgir all vår skyld vi tar med til Gud. Det krever et oppgjør. Og det betyr ikke nødvendigvis at alt kan bli som før i forhold til andre mennesker. Det er en egen og ofte vanskeligere prosess. Men Gud gir oss blanke ark og fargestifter til, på nytt og på nytt. Gud elsker oss og elsker oss og elsker oss. Den som vet seg elsket og tilgitt, kan lettere reise seg igjen, og lettere være sjenerøs med andre. Det er nåde.
Jeg fikk verdens beste julepreken av en 5. klassing en gang vi begge var med og laget juleradio. Hun ble spurt om hvem som var best: Nissen eller Jesus. Hun svarte: ”Jesus er best. Begge er jo bra, da, og begge kommer med gaver og liker å gjøre folk glade, men nissen spør alltid: ’Er det noen snille barn her?’ Jesus gjør ikke det. Jesus går til alle, han.” Det er nåde.
Hvordan fungerer dette i praksis? Er kristne fellesskap sånn at det er rom for å feile og falle, og at vi samtidig ivaretar de som får vondt av andres fall? Både ja og nei, tror jeg. Og det gjelder vel de fleste fellesskap, både gudelige og andre. Men hvis vi bare lager fellesskap hvor vi føler vi må oppføre oss som isdanserne – komme fort opp igjen, klistre på smilet og late som ingenting har skjedd, selv om vi vet at alt er tapt – da blir livet utmattende og nådeløst. Derfor: Gi meg god fallteknikk, ja – og mye nåde.