I dag vil eg byrje med å lese frå diktet ”Aftonland” av Pär Lagerkvist, nokon har kalla han ”den truande ateisten”:
En främling är min vän, en som jag inte känner. En främling långt, långt borta. För hans skuld är mitt hjärta fullt av nöd. För att han inte finns hos mig. För att han inte alls finns?
Varför ligger det en varelse nere i mörkret och ropar på något som inte finns? Varför förhåller det sig så? Det finns ingen som hör at nogon ropar i mörkret. Men varför finns ropet?
Kvifor fins ropet? Og er det nokon som høyrer, ein annan enn den som ropar? Eg som trur, stiller meg saman med den som spør slik. For eg veit at det er umogleg å sette to strekar under svaret.
Difor kjenner eg og kor utfordrande det er, vilt utfordrande – å høyre eit menneske tale slik Jesus gjer i dagens tekstord frå Joh.12, å møte eit slikt sjølmedvit:
Den som trur på meg, trur ikkje på meg, men på han som har sendt meg. Og den som ser meg, ser han som har sendt meg. Som lys er eg komen til verda, så ingen som trur på meg, skal bli verande i mørkret.
Det Nye Testamentet er heilt klart. Dei fleste som såg Jesus, kom ikkje til tru på han. Men nokre vart Jesustruande. For Jesus sjølv var tvang til tru heilt meiningslaust. I ei slik sak duger ingenting anna enn full fridom. Men det er faktisk også hjartet i kristen spiritualitet, eller åndeleg praksis, eller bøn om du vil: å velje å stille seg framfor Jesus som det menneske ein er, å sjå på han, møte hans blikk –og ta imot det som hender då.
Geir Gundersen
Musikk Lys til nattsvart jord Helene Bøksle