Paulus første brev til korinterne 13, vers 1-13
Nyttårsforsettet mitt i fjor var at jeg skulle bli litt flinkere til å rydde opp. Flinkere til å si unnskyld. Og flinkere til å tilgi og glemme ting jeg ble opprørt over. Og begge deler kan innimellom sitte veldig langt inne.
Men:
Det er så deilig følelse, det der å rydde opp.
Det ville nok kjærligheten ha gjort.
Det er veldig fint når folk svarer at "det er greit" eller "det der glemmer vi".
Og jeg stoler jo på dem når de sier at de er ferdig med.
Og det er godt å gi slipp på frustrasjon og sinne også.
Men så oppdaget jeg i løpet av året at jeg ikke rydder skikkelig opp med meg selv. Jeg går og husker på ting som ikke er bra om meg selv. Så jeg tenkte, for å ta det videre, at forsettet i år skulle handle om å jobbe med det samme. Bare innover i tillegg. Gi meg selv den samme tilgivelsen jeg prøver å gi andre. Eller som jeg liker å få. Det viste seg å sitte mye lenger inne.
Det er helt snodig. For: Hvis jeg går rundt og tror at Gud har glemt det; Hvorfor skal jeg være noe strengere mot meg selv enn det Han er? Jeg er jo ikke så streng med noen andre. Så i år prøver jeg på det. For sånt er det fint å få ryddet helt opp i. Det ville nok kjærligheten ha gjort. Gitt slipp.
Jeg ser alltid noe nytt hver gang jeg leser det som kalles Kjærlighetens Høysang.
Det er de kjente ordene der Paulus skriver om kjærligheten, i Korinterbrevet.
Han skriver for eksempel at hvis man har all kunnskap i verden, men ikke har kjærlighet, så er man plutselig som ingenting. Kjærlighet kan tydelig veie opp for hva som helst. Eller rettere sagt, mangelen på kjærlighet kan veie opp for hva som helst. Ingenting er verdt noe, uten kjærlighet. Det er heftige ord.
Da må det være innafor å se det motsatt vei også.
Snu det på hodet, da.
At selv om man ikke kan noen ting,
har noen ting,
får til noen ting, ikke er noen somhelst,
ikke har noen ting, men har kjærlighet;
Så er man det motsatte av ingenting.
Og det motsatte av ingenting det er vel;
Noe som har en egenverdi. Noe som er noe verdt.
Ikke så reint lite heller.
Så lenge du har kjærlighet inni deg, så kan du egentlig mangle mye av det andre.
Paulus avslutter kjærlighetens høysang med de kraftfulle ordene om at:
Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst av dem er kjærligheten.
Det må jo bety at det alltid er en sjanse til.
Jeg trur at det gjelder for alle rundt meg.
Da bør det jo egentlig gjelde for meg selv også.
Jeg må bare gi slipp.
Trygve Skaug
artist, låtskriver og poet
Musikk: Marthe Valle - "Ikkje aleina"
Andakten er en reprise fra 2. mars 2017
