Han er en sunn og frisk ungdom. Har alt han trenger; familie, nok mat, klær, venner og er forholdvis populær, har gode karakterer, spiller fotball og har kjæreste. Men med innsiden er det annerledes. Han er deppa, sliter med søvn, kjenner seg ensom og at han ikke når opp til alle krava.
Hvorfor er han ikke lykkelig? Han som burde vært fornøyd med livet sitt.
Det er mange ungdommer som har det slik i dag. NRKs program "Jeg mot meg" er et tydelig eksempel på fortellinger om ungdommer som har det vanskelig, som går rundt med lav selvfølelse og dystert tankemønster.
Angst, depresjon, psykiske lidelser er tema mange mennesker strever med å snakke høyt om. Det er vondt å ikke mestre hverdagslige utfordringer som tilsynelatende virker enkle for alle andre. Hva skjer med samfunnet vårt når flere og flere strever med tunge tanker?
Folk i kirka har vel heller ikke vært de beste alltid, til å møte mennesker som har psykiske lidelser, depresjon og angst. Å snakke åpent om psykisk helse er noe vi burde bli bedre til, istedenfor å skjule oss bak en forkynnelse der vi forteller at Jesus er svaret på alt, og ved troen på Jesus og nok bønn vil alle dine problemer forsvinne for alltid.
Men hva skjer når ikke det hjelper?
Hva skjer når det som tidligere var trøstende og oppbyggelige ord heller ikke hjelper?
Hva skjer når man opplever at Gud ikke hører smerten?
Hvor er Gud i det vonde som har skjedd meg?
Jeg skal ikke komme med de velformulerte svarene som kanskje ikke vil hjelpe. Men jeg kan dele noe av det jeg tror Bibelen og Gud vil fortelle oss når vi opplever tunge tider.
I Salmenes bok finner vi tekster som handler om klage, smerte, sorg, ensomhet og urettferdighet. Vi hører om mennesker som kjenner på lignende følelser vi selv kan erfare i livet.
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte fra meg?
Hvorfor hjelper du ikke når jeg klager min nød?
Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro.
(Salme 22,2-4)
Klagesalmene sier noe viktig om tro. Salmene gir uttrykk for at vi får lov til å være sinte på Gud. At vi til og med kan skylde på Gud, selv om Gud ikke er den skyldige! For Gud tåler det. Vi trenger ikke å skjule noe eller late som at vi er noen andre enn dem vi er.
Kanskje klagesalmene kan gi mot til å snakke? Mot til å fortelle noen om hvordan du virkelig har det. Eller kanskje du kan hjelpe andre til å få mot til å snakke?
Min erfaring er at når jeg får mot til å dele, så gir det også mot til andre!
Camilla Osnes
Musikk: Stein Torleif Bjella - "Yndlingsengel"
