En mandag morgen for noen år siden satt jeg i bilen og hørte en BBC reportasje på radioen fra en leir for voldtatte kvinner i Kongo. Reporteren gikk rundt og vi fikk høre kvinnene fortelle de mest rystende historier om hva de hadde opplevd. Men hele tiden ble intervjuene nærmest forstyrret av lovsang i bakgrunnen.
Kvinnene som var utsatt for noe av det verste som kan skje et menenske, sang lovsanger til Gud. Og mens de snakket med reporteren sa de stadig ting som; men takk til Gud at jeg fortsatt lever. Takk Gud at jeg står her nå osv.
Jeg ble sittende i bilen å tenke denne mandagen. For dagen før hadde jeg vært på gudstjeneste og snakket med to norske unge mennesker som gikk noen alvorlige runder med Gud for tiden. De hadde nemlig søkt om å komme inn på medisin i Oslo, men hadde nå fått svar at de bare var kommet inn i Bergen. Så nå lurte de på hvor Gud var, om han var helt borte, siden de kanskje måtte dra dit for å studere.
Der jeg satt ble det så overveldende for meg: Hvordan er det mulig at kvinner i Kongo fortsatt kan takke Gud etter å ha opplevd noe så forferdelig, mens norske ungdommer kan tvile på om Gud finnes fordi de må ta sitt statsfinansierte privilegerte studium i Bergen?
En konklusjon er selvsagt at det er noe galt med ungdom i Oslos forhold til Bergen. Men viktigere enn det tror jeg dette handler om forventninger, både til livet og til Gud.
Forventer mennesker i verdens tryggeste land å gli sømløst og friksjonsfritt gjennom livet, og at det til og med er Guds ansvar å sørge for at det skjer, så er det en oppskriften på skuffelse.
Jeg trodde på Gud, men så skjedde det eller det. Og nå er jeg ikke sikker lenger.
Jeg vil ikke være høy og mørk på dette, men antyde at vi kan lære av de kongolesiske kvinnene at Gud ikke har lovet noen et liv uten vanskeligheter, men å gå sammen med oss gjennom vanskelighetene. Og utfallet kan bli et liv der man tilsynelatende kan synge lovsanger uansett.
Andreas Hegertun
Musikk: SalmeKlang - "Navnet Jesus"
