Morgenandakten torsdag 9. januar

En følelse av tilhørighet

Arve Juritzen
Foto: Tom Øverlie

Når jeg er på reise, er noe av det fineste jeg vet å besøke lokale kirker. Gå inn døren til et ukjent rom, spenningen mens øynene vender seg til mørket og sakte oppdager en nye bit av Guds tilstedetilværelse her på jorden. I gamle kirker føler jeg en kraft fra de som gjennom flere hundre år har fylt rommet med sine gleder og sorger. Alltid tenner jeg lys for mine nærmeste og slik opplever jeg å bli en del av kirkerommets historie.

I fjor sommer var jeg i Castellane, en liten fjell-landsby i Provence i Sør-Frankrike. Byens torg ligger ved foten av en kalkstensklippe som går rett opp 903 meter - og høyt der oppe på Notre Dame du Roc ligger en liten kirke. Først oppført på 1200 tallet, bygningen som står der nå er hovedsakelig fra 1860.

Jeg så frem til å oppleve en kirken på et så spesielt sted, og det var tidlig kveld da jeg fant stien som slynget seg oppover langs klippen. Først i litt skog, så i bratte små stier og mange, mange trappetrinn, og til slutt nesten litt klatring. Veien opp tar en drøy halvtime og mye tung pust, men for et syn: Et uendelig landskap og et kirkebygg på en klippetopp som bare er noen kvadratmeter stor.

Jeg var helt alene, vinden blåste kraftig, men varmt og jeg følte meg i ett med kirketårnet som strakte seg mot en himmel som var veldig nær.

Jeg gikk inn i kirkerommet. Det første jeg la merke til var små barnesko, et sjal og andre personlige ting, som var lagt på et lite alter. Mødre og fedre hadde kommet hit og bedt om helbredelse for sine syke. Og forklaringen på alle skjoldene som hang på veggene, fikk jeg litt senere. De var gitt som gaver, i takknemlighet.

Det lille kirkerommet var fylt med svak, svak musikk som nå trengte inn i sjelen min mens jeg tente tre lys for mine som jeg savner. Nå føltes de veldig nær.

Ned fra taket hang tauet til kirkeklokkene, og jeg hadde lest at det var lov å ringe med klokkene selv om de høres utover hele dalen. Disse klokkene hadde blitt ringt med i mange hundre år, var det min tur. Det var litt skummelt, men følelsen var først og fremst ærbødighet og slik høres de ut.

Jeg satt lent inn til kirkeveggen. Den var både trygg og varm og den gjorde meg godt. Solen gikk sakte ned bak noen fjelltopper langt unna. Jeg tenkte på hvor viktig troen har vært i to tusen år for millioner av mennesker og hvor liten min plass er i alt dette.

Men der og da, lent inn til Chapelle Notre Dame du Roc, helt alene, 903 meters til værs, kjente jeg tydelig at det å ha en tro, det er et viktig anker. Et anker våre forfedre har bygget på fortellinger om en 30 år gammel mann – han som skapte en vei som fortsatt er trygg å gå.

Arve Juritzen

journalist, forlegger, medlem av Oslo bispedømmeråd og Kirkemøtet

Musikk: Mary J Blige og U2 - "One"