Paulus' andre brev til korinterne kapittel 12, vers 9
Noen ganger kan det kjennes ut som at livet dreier seg om å vente. Vente på å finne ut hva man vil, vente på sommeren, vente på den rette, vente på at man skal bygge hus, få større garasje, vente på den rette vennegjengen, eller motivasjon til å komme i form, vente på et barn, på ei høyere stilling, vente på at følelsen av lykke skal dukke opp.
Og vi tenker at hadde jeg bare hatt det, hadde jeg bare hatt den jobben, det utseende, den formen, det barnet, den kjæresten, den jobben, de pengene, da, ja hadde alt vært mye enklere, da hadde livet smilt. Og kanskje hadde det smilt, ei stund, men det er ikke sikkert at lykken hadde vart.
Jeg kan kjenne meg godt igjen i det å vente, ofte er det den tanken som driver meg fremover. Det har det vært i fortida også, tenk en dag er jeg ferdig utdanna, en dag er jeg gift, også kommer du dit, så e de andre ting man vil skal skje. Denne følelsen av å vente på at livet skal skje, har nærmest ført til at jeg går glipp av dagen i dag. Jeg ønsker jo å sette pris på dagene, selv om jeg mener at noen ting mangler av og til.
Gud hjalp meg i denne prosessen. Han minnet meg på et bibelord – Min nåde er nok for deg. Min nåde er nok for deg. Den setninga ble værende i mitt hjerte, og der har det fått lov til å blomstre.
De betyr ikke at jeg ikke venter lengre, skulle ønske at noen ting var annerledes, eller tenker at nå er alt perfekt, snarere tvert om. Det handler om at selv om jeg føler at det er enkelte ting som mangler, så er Jesus der.
Og når jeg tenker på Han, på det Han har gjort for oss, da Han gav sitt liv, og på alt det gode Han har gitt meg i livet, ja da endrer perspektivet seg litt. Og jeg ser, at det å ha en nær relasjon med Han, det hjelper meg å være tilstede her og nå. Sette pris på her og nå mere. Oppdage at med troen på Jesus så har jeg faktisk har nok, jeg har alt jeg trenger. Det kjennes sunt og riktig ut å prøve å vende tankene inn på det sporet.
Og rett som det er, får jeg øye på Gud i hverdagen. Jeg ser Ham i Soloppgangen, i to eldre damer som spiser lunsj på en benk i parken og feirer mange år med vennskap, i ansiktet til et spedbarn og i tårene hos to som nettopp har tilgitt hverandre.
Han er der, på stjernehimmelen og her blant oss, og i det gode i oss, og i de gode handlingene vi gjør mot hverandre. Og tanken på det, ja, tanken på Ham, har fått meg til å skjønne at jeg mangler ikke så mye, som alt jeg har fått ved Hans gode Nåde.
Anita Kristin Hagerup
lærer ved Ekrehagen skole i Tromsø og teologistudent
Musikk: Herborg Kråkevik – "Leid milde ljos"
