De sprang alt de kunne ned mot stranda. Ryktet fortalte at Jesus og disiplene hadde gått ut i en båt og satt over til den andre siden. Han vasset uti vannet sammen med de andre ungene, og de hjalp hverandre opp i en av de mange fiskebåtene som var på vei ut på sjøen. Da han endelig satt trygt oppi båten kikket han rundt seg med store øyne – det så jammen ut som om hele byen hadde tenkt seg over sjøen i dag.
Etter at han hadde hørt hva som var skjedd i Kapernaum hadde han vært fast bestemt på å møte Jesus selv en dag. For i Kapernaum hadde Jesus gjort frisk en gutt som var i ferd med å dø.
Det tok sin tid å ro den store fiskebåten over Galileasjøen. Men endelig var de framme. Stranda var allerede fullt av båter, og da han løftet blikket kunne han se hvordan det myldret av folk oppover fjellsida. Det var menn, kvinner og barn, sikkert flere tusen.
Da de var kommet et stykke opp i fjellet stoppet hele folkemengden. Han klatret opp på en stein for se hva som skjedde der framme. Han så en gruppe menn som hadde satt seg på gresset og som snakket sammen. Det måtte være Jesus og hans 12 disipler! De så slitne ut, sultne. Kanskje hadde de matpause, men han så ingen mat.
Da hørte han plutselig sin egen mage rumle, og han kjente at han også var sulten. Skrubbsulten. Heldigvis hadde han fortsatt matpakka i hendene, og han sendte en vennlig tanke til moren sin. Han begynte å pakke opp, men stoppet og kikket rundt seg. De andre ungene stirret på matpakka hans. Alle var sultne, ingen hadde mat. Jesus hadde heller ikke mat. Han tenkte seg om i to sekunder, så bestemte han seg. Han brøytet seg vei framover i mengden, snart sto han helt foran, der de 13 mennene satt. Han gikk bort til den nærmeste av dem og ga ham matpakka. Mannen takket og tok imot, og ga den videre til en av de andre som straks snudde seg mot ham. Og det blikket. Det skulle han aldri i sitt liv glemme. Det var et blikk fylt av den dypeste kjærlighet. Mannen rettet det samme blikket opp mot himmelen. Han ba. Så pakket han ut de to små fiskene, og de fem brødene. Mannen begynte å dele ut, og vennene hans hjalp til. Snart satt han selv med et stort stykke fisk og en brødbit i hånda. Og han spiste seg så mett som han aldri hadde gjort før. Sammen med tusenvis av andre.
Etterpå måtte han fortelle moren sin om alt som hadde skjedd der oppe på fjellet, igjen og igjen. Og hun ble aldri lei av å høre om hvordan hennes matpakke hadde mettet flere tusen mennesker. Selv skjønte han ikke helt hvordan det hadde gått til. Men dypt inni seg visste han at der bodde en kjærlighet som hadde hjulpet ham til å dele matpakka si denne dagen. Og på en eller annen måte hadde denne kjærligheten og Jesu kjærlighet skapt mirakler.
Silje Kivle Andreassen
Musikk To fisker og fem brød Oslo Gospel Choir