Morgenandakten torsdag 7. juli

Liturgi for ett urolig sinn

Hanne Elstrøm
Foto: Brith Dybing / NRK

Det er tidlig morgen i en liten by i Toscana. Jeg drikker espresso og en liten sopebil svinger inn en av buegangene og koster seg over plassen jeg sitter på. Parasollene åpnes og sola kommer sigende over hustakene. Det er en ny dag og jeg skal plukke oliven.

Jeg blir hentet halv ti og vi kjører sakte gjennom de smale gatene og ut av byen. Vi stopper ved en stor port oppe i åssiden. Denne olivenlunden får ofte får besøk av turister som får være en del av dette, litt annerledes oljeeventyret.

Jeg blir vist rundt på eiendommen. Det er vakkert her. Det er en god ro over stedet, selv om det jobbes i varmen.

Et lite kapell står på eiendommen rett ved huset. Romertallene over døren forteller at det er fra år 1635. Nå er det ikke lenger et vigslet Guds hus og brukes ikke til noe. Det er et vakkert kapell som bærer preg av forfall, men som har en verdighet over seg og som skinner i sin alderdom her oppe blant oliventrærne, og jeg trår varsomt på de gamle hellene foran døren og stryker veggene forsiktig.

En gang var dette kirken folk i området her fikk gå til messe i. Da kom de vandrende fra de små gårdene rundt i åssiden og nedover i dalen her og noen hadde en tung og bratt vei å gå.

Min gode venn og hjelper her nede i fremmed land, forteller meg senere at bortenfor kapellet ligger det en liten gjengrodd plass med vakker mosaikk. Der kunne folk få sette seg ned og få igjen pusten og tørke svetten før de gikk videre til kirken og til messe. Et sted å hente seg inn, samle seg, før de kunne møte det hellige.

Det er på tide å bli satt inn i olivenplukkerjobben og det går fort opp for meg at oliven er en lidenskap du ikke spøker med. Det er ingen profitt i dette. Men det er en lidenskap for gode produkter og kjærligheten til kunsten og tradisjonen. Det klemmes, skvises og luktes på denne lille grønne frukten Det er den grønne som er gull og gir best olje.

Jeg blir satt til oppgaven. Så er det som om tankene får vinger. Det eneste fokuset jeg har er jobben jeg gjør. Etter kort tid er jeg inne i en rytme der jeg får fri fra alle bekymringer. Kroppen arbeider. Hodet hviler. Det er som en liturgi for ett urolig sinn.

Nå bare er jeg, tenker jeg Jeg er helt sikker. Jeg kan ikke dra noe sted eller gjøre noe annerledes enn det jeg gjør nå.

Kvelden kommer. Sola går ned og det blir kjøligere. Hva jeg lært denne dagen? Jeg har blitt minnet på gleden av å være til i øyeblikket. Og att i det øyeblikket har tankene vinger, at hodet trenger hvile, at lidenskap ikke kan kjøpes for penger og at noen ganger trenger vi et sted å hente oss inn og få igjen pusten før vi kan møte det hellige.

Hanne Elstrøm

Musikk: Andrea Bocelli – "La voce del silenzio"