Mitt arbeid som gateprest har gitt meg mange lærepenger. Det har vært mange møter med mennesker som lengter etter endring i livet. Som står fast i en livshemmende avhengighet.
Folk som har fått sine merkelapper, som er plassert i båser og som opplever seg selv på utsiden av det gode selskap. Mennesker som jeg i utgangspunktet trodde var totalt annerledes enn meg selv. At vi hadde svært lite å snakke om og nesten ingenting til felles.
Så feil kan man ta.
For meg har det vært en gave å ha Bymisjonen som arbeidsplass. Jeg får være sammen med andre over tid. Lære å bli kjent. Og sakte men sikkert endrer bildet seg. Jeg ser mindre og mindre av forskjellene, og jeg ser mer og mer av hva vi har felles.
Alle har et navn og en historie. Og etter hvert som man blir bedre kjent kommer sannheten i uttrykket: Ingen er bare det du ser.
Vi har de samme håp og drømmer; tenk om noen kan være glad i meg, tenk om jeg kan få meg kjæreste. Tenk om barna mine kan være friske, vokse opp og få seg et godt liv. Tenk om det kan bli fred i Syria..
Til slutt står man ansikt til ansikt med et menneske som er skummelt maken til en selv. Og da utfordres jeg på en helt annen måte enn gjennom avstand og anderledeshet. Og jeg har fått meg en lærepenge i forhold til hva jeg tenker om andre og meg selv. Trøsten får være at også lærepenger er gangbar mynt.
Jeg har ved mange anledninger blitt invitert til ulike forsamlinger for å fortelle om livet i bymisjonen og menneskene som ferdes der. Og jeg prøver etter beste evne å formidle bilder av liv og utfordringer som finnes der ute.
Og en gang fikk jeg spørsmålet: "Er det mange som blir frelst da?" Et spørsmål som jeg kjente ubehag over å få, og som skapte en irritasjon i meg. Jeg kunne sikkert dratt fram en solskinnshistorie eller to, for de finnes de og. Men svaret ble et annet:
"Jeg er gateprest, og vi er bymisjon fordi de kristne rusavhengige, de troende prostituerte og de søkende hjemløse også trenger en prestetjeneste og kirkelig betjening. For jeg møter troen og tvilen minst like mye i disse sammenhenger som i en såkalt vanlig menighet. Og mye mer umistelig, nakent og inn til beinet."
En kvinne sier i en samtale til meg: "Du prest, jeg har mistet alt. Jobben og helsen, leiligheten og verdigheten, familien og venner. Jeg har ingenting igjen – men ta ikke fra meg troen min, uten den hadde jeg ikke klart dette livet."
Endring kan være ønskelig, ikke minst for dem som har gått seg fast. Men endring må aldri bli et krav for å kunne kalle seg innenfor. Innenfor det gode selskap og innenfor det troende fellesskap.
Noen har dessverre en formening om at det å kunne kalle seg troende handler om å ha sånn noenlunde orden på livet. Da kan jo noen og enhver av oss møte seg selv i døren.
Endring til det bedre er et godt mål – men la meg få beholde troen min, også når jeg ikke lykkes i mine forsøk på endring.
Thor Brekkeflat
Musikk: Johnny Cash - "Personal Jesus"
