Jeg skulle ønske jeg var selveste Kjetil Gilberg. Han som selger flere bøker enn Jo Nesbø. Eller har sitt eget talkshow med tusenvis av seere. Det beste ville kanskje vært å lage musikk som kommer til å bli spilt i hundre år etter at man er død. Tenk å ha et slikt monument etter seg.
Alle ønsker å gjøre noe som blir husket, slik at noen skriver og snakker om oss den dagen vi er borte. Da kan vi være sikker på at vi har brukt livet på noe viktig og meningsfullt. Men må vi ha suksess eller være populære, for at det skal skje?
I ei bygd nordpå bodde en gammel mann. Han eide det minste huset i bygda, rett ved Samvirkelaget. Der var han innom hver dag og prata med kjente. Da han besøkte naboer for å drikke kaffe, tok han alltid av seg skoene i gangen og sa: «Signe heimen». Hvis han møtte noen på gata, sa han alltid: «Signe deg». Ordet ble et slags kjennetegn. Men som regel satt han bak gardinene i kjøkkenvinduet.
Da han døde ble huset ryddet. De fant ingen penger, ingen kongelige aner og ingen brukte festivalpass. De fant heller ingen ukjente plateutgivelser eller kunstverk som han hadde laget i hemmelighet. Men de fant et ark. Arket var festet til kjøkkenbordet, det var et papir med navn på. Det var ei bønneliste der alle som bodde i bygda var skrevet opp. For bak gardinene hadde han sittet hver dag og bedt for bygda. Hver eneste en. Ved navn.
Det står et monument igjen etter den gamle mannen. Et usynlig monument som er mer slitesterkt enn penger og suksess. Et monument som vil vare lengre enn det fineste stykke musikk, og det mest revolusjonerende politiske manifest. Jeg tror monumentet vil vare evig.
Det ligger mye omsorg i bønn, og bønn åpner døren inn til det hellige. Kanskje det er noen som ber for deg i dag? Kanskje er det du som ber for noen andre? Uansett går Den hellige ånd i forbønn for oss i det skjulte. Også i dag. Bibelen forteller at Den hellige ånd ber for oss "med sukk som ikke kan rommes med ord. For Gud kjenner oss innenfra, og vet hva vi trenger."
Jeg elsker at dette står i Bibelen. Det gir meg et håp om at uansett hva som skjer, så er ingen av oss glemt. Heller ikke vi som ikke vil bli snakket og skrevet om. Men Gud kjenner oss og vet hva vi trenger. Fordi også våre liv er meningsfulle. Så meningsfulle at hver gang Gud får øye på hver og en av oss, tror jeg han blir så glad at han tilkaller alle engler og bekjente. Og i pur begeistring peker, og roper ut navnene våre: "Se! Der er selveste Kjetil Gilberg."
Kjetil Gilberg
pastor i Kraftverket menighet i Oslo
Musikk: Trygve Skaug – "Ei stjerne som deg"
