En av oss stryker på eksamen i dag, eller gjorde det i går. En er blakk, og har vært det lenge og jobber daglig med å holde smilet, og aner ikke hvordan de skal få kjøpt med julegaver hjem til familie og venner. En av oss kommer til å bli dumpa i dag, og orker ikke tanken på all sympatien alle skal komme med nå i jula.
En av oss har bestemt seg for ikke å feire jul med familien i år fordi foreldrene ikke klarer å oppføre seg, selv om de har vært skilt i årevis. Mange av oss må feire jul for første gang uten noen som vi var veldig glade i, fordi de har gått bort siden jula i fjor.
Du har sikkert sett de selv, statusoppdateringene på Facebook. «Nå er kakene i ovnen, klokka tikker roligere enn i går og alt er klart. Nå må jula bare komme.» eller «Ah, julefreden senker seg kvelden før kvelden» eller liknende formuleringer. En fortelling om den tilsynelatende perfekte jula i fred, forsoning og harmoni.
«Av og til» er jeg litt sjalu på de som viser frem et fint øyeblikk, mens andre ganger kan jeg føle meg fristet til å legge ut en lignende post selv.
For jula kommer hvert år, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Den er et forstørrelsesglass, som gjør at minner, forventninger, gleder og sorger er ekstra sterke.
For mange er jula fellesskapets høytid. Men sannheten er jo at veldig mange av oss også gruer oss litt til en del av jula, fordi fellesskapet vi er en del av, ikke står til forventningene. Kanskje savner vi nettopp dette – å være en del av et fellesskap.
Forholdet til hverandre, endres hele tiden, fordi vi som mennesker stadig er i endring. Og det her merkes enda bedre når en i familien eller noen i venneflokken dør. Det blir en tom stol rundt bordet, det mangler en gitarist på romjulsfesten, eller det er noen kaker som mangler, fordi hun som bakte dem ikke er med oss lenger.
Ved siden av merkedager som bryllupsdager, bursdager og liknende, er jula ofte den høytiden som minner oss om hva som ikke er slik det pleide å være.
Kanskje er det en bris av takknemlighet over det som var godt, eller en endeløs sorg over alt det som tok slutt så altfor tidlig. Jula er kanskje den tiden jeg savner besteforeldrene mine mest, selv om det nå er over ti år siden de gikk bort.
Jula er kanskje fellesskapets høytid, selv om man er i sorg, eller kanskje nettopp fordi vi sørger over det som gjør vondt.
Å sørge over noen vi har vært glad i, er en bekreftelse på fellesskap vi er en del av. Og slik jord og himmel ble knyttet sammen i det lille barnet i krybba, knyttes jord og himmel sammen av sorgen over de som ikke lenger er blant oss her på jorda, men som vi en gang skal se igjen.
Petter Normann Dille
prest i Ullern kirke
Musikk: Hekla Stålstrenga – «Julekvelden»
