NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 5. april

Faren som håpet

Sara Moss-Fongen
Foto: Elisabeth Moss-Fongen

Markus 9,17-29

Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Mange kjenner disse ordene fra Første Korinterbrev.

Jeg vet ikke hvordan du har det, men for meg kan noen ganger håpet være forbundet med skam. Man kan håpe så utrolige ting at man ikke tør å nevne det for andre. Håpe på så store ting at ingen tør å håpe sammen med deg.

I Markusevangeliet (9,17-29) kan vi lese en fortelling om en pappa som hadde et sånt håp. Han hadde en sønn som var uhelbredelig syk. Det høres ut som om det vi i dag kanskje ville kalt epilepsi. Man beskrev det som en ond ånd som gang på gang forsøkte å drepe gutten, med å slå ham i bakken og slenge ham i vann eller ild. Det var ingen som kunne gjøre noe for å hjelpe ham.

Men faren ga ikke opp. Han bar på håpet om å få se gutten sin sunn og frisk. Gi ham muligheten til å leve som en vanlig gutt og leke som de andre. Han var villig til å prøve alt. Ingen fikk ta håpet fra ham.

Da Jesus kom til stedet der de bodde, steg faren fram. Antageligvis var det ikke første gang. Men han skar igjennom alt bråket rundt Jesus, og ropte: Kan du hjelpe meg?

Jesus stanset og lyttet til alt faren hadde å fortelle. Da han så gutten få et anfall, rømte han ikke vekk, slik mange gjorde. Gutten ble liggende på bakken. Så bøyde Jesus seg ned og tok gutten i hånda. Han reiste ham opp til et nytt liv. Vi vet ikke hvordan det gikk videre med gutten, etter at Jesus dro, men dette bildet er sterkt: Gud tar den syke gutten i hånda og hjelper ham på føttene. Og hun sier med det at Du skal være et oppreist menneske!

Farens rop til Jesus er også vårt rop. Vår bønn om nåde og hjelp. Kyrie eleison. Vær nær oss, når vi håper på mirakler. Vær nær oss, når vi nesten ikke tør å håpe.

Mange av oss bærer med oss håp. Ordløse håp. For sterke til å nevnes. Denne morgenen vil jeg få tenne et lys for alle dem. For de vakre, skjøre håpene som ligger og dirrer under overflaten. Eller som kroer seg et sted inni hjertet, som en deilig hemmelighet. Ballonger som man lengter etter å slippe og er livredde for å sprekke.

Vi ser ulikt på verden og livet og Gud. Men Gud ser oss, og kjenner oss i dypet av vår sjel. Hun har levd her og sett fortvilelsen og håpet i menneskenes øyne, og kjent gråten og smerten i sin egen kropp her på jorden. Hun vet.

Alt er mulig for den som tror. Alt er mulig for den som elsker, og for den som håper. Men, kyrie eleison. Herre, forbarm deg over meg.

Sara Moss-Fongen

vikarprest i Grorud menighet

Musikk: Anita Skorgan - "Kyrie Eleison"