Matteus 11, 28 - 30
Det var en søndag i slutten av november, ute var det stiv kuling i kastene, på den måten det kan være i Tromsø i slutten av november. Vi skulle ha kveldsmøte på Frelsesarmeen. Inne var det varmt, litt dempet belysning, og lokalet var fullt av folk. Jeg var nok ikke mer enn 10 år, men skulle både spille gitar og synge på møtet. Jeg satt fremst i lokalet. Og var både nervøs og stressa for at jeg skulle spille feil, eller glemme teksten på sangen.
Men med ett så så jeg Kamilla i salen. Hun var den der gode dama du alltid kunne stole på. For meg hadde hun, i likhet med mange av de andre godt voksne damene i menigheten, blitt ei slags ekstrabestemor. Jeg kjente at skuldrene mine senket seg, og plutselig tenkte jeg mindre på at jeg måtte spille riktig, og mer på at det bare var fint å være der.
Godt ute i møtet, når vi hadde spilt og sunget mye, noen hadde holdt en tale, og man kunne kjenne på den der gode tilstedeværelsen, reiste Kamilla seg. Ho var ei dame som nærmet seg 80. Hun var lita og spebygd, hadde grått hår og sånne briller som skiftet farge i sollyset.
Ansiktet var fullt av smilerynker. Hun sprudlet over av liv, men bar samtidig med seg et sterkt alvor for hvordan livet kan behandle et menneske. På dette tidspunktet hadde husken begynt å svikte litt for henne, og hun tilbragte mye tid i barndommen sin. Men fortsatt hadde hun veldig mange klare øyeblikk, og denne kvelden var hun sylskarp og tynget av et alvor.
Da hun reiste seg opp brøt hun stillheten i rommet, også begynte å synge på en sang man ofte kunne høre henne tralle litt på. "Kom som du er til din Frelser! Legg deg til ro ved Hans bryst. Hør hvor det stormer der ute! Her er det fredfullt og tyst".
Hun la til hvordan hun hadde båret med seg opplevelsen av å bli tatt imot av Gud, med alle de tingene hun hadde måttet stri med gjennom livet. Hvordan livet alltid hadde revet og slitt i henne, spesielt med økonomi, familie og jobb, men også hvordan hun gang på gang hadde blitt tatt imot av Gud, slik at hun kunne legge seg til ro mens hun hørte på hvordan det stormet der ute, på samme måte som det stormet utenfor lokalet i Tromsø denne kvelden.
Jeg tror at Jesus alltid står klar for å ta alle imot med åpne armer. Helt uavhengig av hvem vi er, hvordan livene våre ser ut, eller noen av disse tingene som gjør oss til mennesker. Både du og jeg skal få komme akkurat som vi er, og bli tatt i mot med både det som er vanskelig, men også det som er lett å bære.
Jørgen Johnsen
teologistudent
Musikk: Bjørn Afzelius - "Tusen bitar"
