Så jeg tenker noen ganger – hvorfor kan ikke Gud gjøre det litte granne enklere for meg her nede? Han som kan gjøre alt, kan vel sette opp noen litt mer tydelige bevis og tegn her og der? Hva med å skrive beskjeder og meldinger på himmelen for eksempel; Barbro nå skal du gå til damen i nr. 62! Hun trenger deg. Jeg synes ofte det er litt vel vanskelig dette her, og noen ganger forstår jeg meg rett og slett ikke på det! Men så er det jo også ganske mye jeg ikke forstår, og det er mye jeg undres over – særlig nå om våren. Hvordan kan naturen bli så vakker som den nå? Jeg går tur i skogen og hører fuglene synge, kikker på blomster i alle slags farger og nyanser der det bare for noen uker siden var dødt, brunt gress. Hvilken stor tanke kom på, og klarte å planlegge alle disse nydelige detaljene? Årstidene kommer og går på vår lille blå planet, som surrer rundt i et gedigent univers som ingen ser ende på. For meg er dette bevis nok. Jeg slipper taket. Blir enig med meg selv at det er jammen mye jeg ikke forstår….Så velger jeg å tro. Jeg velger å stole på at det jeg ikke kan se, ta på, kjenne, lukte…eller bevise, er troen min. Og troen min er det som bærer meg gjennom livet.
Nei, jeg er ikke hundre prosent sikker, svarer biskopen. Den unge gutten følger nøye med. De andre elevene på ungdomsskolen også. Det er jo tross alt snakk om store spørsmål denne skoletimen. Livet, døden og evigheten. Det tror jeg ikke det går an å være når det gjelder noe som er usynlig, svarer biskopen videre. Vi snakker om tro og ikke bevis. Mange vil si at Gud lever og er med oss hver eneste dag, men bevis har vi ikke, sier biskopen, men hvordan kan vi bevise at Gud ikke finnes?
Jeg tusler videre gjennom skogen denne deilige dagen i mai, og ber min lille, helt usynlige bønn.. Kjære Gud, takk for våren og takk for troen som du har gitt meg som en gave!
Barbro Wiig Sulebakk
Musikk: Tänk att få vackna Carola