I gode øyeblikk, ja. Stunder av lykke, glede, nærhet, ro, frihet, intense kunstneriske eller åndelige opplevelser kan vi ha et ønske om å holde fast – at de skal vare evig, som vi ofte utrykker det. I disse øyeblikkene er det fravær av så mye. For øyeblikkene er metta. De er helt fylt opp av nettopp dette nuet. Det er ikke plass til anna. Og det er som en renselse, ei kilde som setter oss i forbindelse med både himmel og jord. Så får vi noe å lengte til, noen rom, noen sprekker. Og vi har noe å hente styrke og mot fra. Og denne erfaringa og lengselen kan peke framover mot noe vi har i vente.
Men den evigheta som ikke er så fristende, den kan også være ganske så nær. Det livet som kjennes som tomt. Det livet som kjennes som kretsende rundt i baner man ikke kommer seg ut av. Bare kjenner seg holdt fast i ei virkelighet som ikke fører noe sted - er slutta. Som et slikt hjul vi ser i tegneseriene, der den hvite musa går og går og går. En slutta sirkel. Går og går. Kommer ikke noe sted. Og jeg tror nok sånne tanker streifer noen hver av oss, hva er liksom poenget, hva blir det av dette strevet, disse rundene. Men for de fleste vil det være blaff, før vi igjen finner fotfestet og mening.
I arbeidet mitt som gateprest møter jeg mennesker som lever livet sitt i dette hjulet, i denne tomheta, i jaget – og som døyver det med rus eller flykter inn i rus, som en måte å medisinere seg selv på, døyve smerte. Og det blir et evig jag. Og da kan det høres litt slik ut som i sangen, eller rap’en av Trond Wiger fra Gode Ord Dør Sist som reflekterer opplevelser fra Vår Frue – åpen kirke i Trondheim.
Det høres ganske så oppjaga og slitsomt ut – gjør det ikke? Man får litt lyst til å slå av, for det er ei virkelighet som beskrives som vi helst ikke ha for tett på. Men samtidig – i dette miljøet kan jeg møtes av de klareste bildene av evighet, at Vårherre vil ordne det sånn at tapte kamerater eller kjærester eller foreldre og barn får møtes igjen, at barnet som er mista er i trygge hender, at det endelig er ro.
Og ganske så tett på det Paulus skriver til menigheten i Korint: «De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.»
Det er håp som bærer. I evighet.
Siv Limstrand
Musikk: Trond Wiger - «Evighet»