Det er vinter i Tromsø, det er søndag ettermiddag. Jeg er tenåring og på vei til menighetshuset. Når jeg går forbi huset der en skolevenninne bor, trekker jeg skjørtet opp under boblejakken. Det er åttitallet. Tights og dunjakke er kult og moderne.
Et skjørt - på denne tiden - kan derimot avsløre noe som jeg ikke vil at noen skal vite.
Noe som er tabu. Jeg vil ikke de skal vite at jeg er en av dem - en av læstadianerne. En strengt luthersk vekkelsesbevegelse som en gang bredte seg på nordkalotten på attenhundretallet. En bevegelse som har vært en frigjørende kraft for mange fattige og samer, men historietimene i klassen fortalte også om fanatiske utslag, drap og ildspåsettelse.
Et navn, læstadianer, rommet alt dette - historiene om sammenstøt med prester og embetsmenn. Streng pietisme uten juletrær, TV eller gardiner. Og sånne som meg. Med dunjakke og et nesten vanlig liv.
Vi tenker ofte at kristendommen er av de religionene det er best å være annerledes i. Men det er faktisk mulig å oppleve seg som en minoritet selv om man er kristen. At man ikke hører hjemme i det store "vi".
Det er ulike grunner til at vi ikke føler vi passer inn i det vi opplever som mainstream kristendom. Livsstil, legning, trossamfunn. Utenforskap er vondt, det setter spor. Voksne som har levd med utenforskap store deler av livet, strever med å slippe følelsen, selv etter at de er blitt voksne. Den vonde følelsen av å ikke høre hjemme i "kristenheten".
Paulus brev til romerne omtaler kristenheten som en kropp! Én kropp med mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.
Jeg synes det er en så flott metafor, å se på kristenheten som en kropp. Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss, sier Paulus.
Jeg husker jenta jeg var, som sprang bak en vegg når klassekamerater gikk forbi forsamlingshuset. Som følte meg så annerledes. Som var så skamfull for det. Men mest av alt lurer jeg på hvorfor rommet for min trosutøvelse, bakgrunn og identitet var så trangt da jeg møtte andre kristne? Skepsisen der var like sterk, kanskje sterkere enn møtet med de som ikke trodde i det hele tatt.
Vi som tror på noe, kan oppleve det som utfordrende og truende å møte andre menneskers trospraksis. Kan vi makte å se det som en felles berikelse at vi er forskjellige?
Kan vi være en kropp? Kan vi være hverandres lemmer? Da kan vi bli en religion det er godt å være annerledes i.
Åshild Mathisen
Musikk: Kine Hellebust - "Det hainnle om å leve"