NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 29. oktober

Paulus og Laffen

Kristin Gunleiksrud Raaum
Foto: Jon-Annar Fordal / NRK

Av og til tenker jeg at Gud sikker ligner på moren til Laffen i Prøysens sang "Kveldssang for Laffen". Det er vår, Laffen har vært ute hele dagen, kommer hjem med reven brog og et akutt behov for å tilstå:

Du mor, vil du vær` snill og høre på meg, så skal jeg forklare det hele for deg.

Den skramma i panna vil gro av seg selv, det æ`kke så my` som det ser ut tel.

Han er fullstendig klar over at han har forbrutt seg, og venter å bli møtt med de represalier han fortjener. For slik er de voksne. Vi kjefter i vei, trygge i vår overbevisning om at noen må passe på at alle regler følges og at moralen holdes plettfri og at hygienen er under kontroll og at barn lærer hva som er rett og hva som er galt. Slik kan voksne være gode forbilder i alt vi gjør og barna kan smått om senn lære folkeskikk og annen snusfornuft.

Men dette har Laffen og Livet lært meg: Av og til kunne vi trenge å skjerpe blikket og se bak handlingene. Se hvem de er, bak den opprevne buksa og den skyldbetyngede holdningen. Hvorfor det hele endte med hull i jakken og skrubbsår på kneet. For av og til går det galt, selv der vi ønsket å gjøre alt så rett. Av og til går vi på snørra og alt blir feil. Sånn er livet for oss alle.

At buksa var nyvaska vet jeg jo selv, men snubler`n i veikanten detter`n jo lell,

Og havner`n i søla og farten er brå, er`n nødt til å ramle med buksa på.

Sånn måtte det gå, det må du da forstå, og ingen vil vel ramle hvis de ikke må.

Her er Laffens presise oppsummering av Paulus, som i Romerbrevets 7 kapittel sier: Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg og det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke. Sånn er det. Uansett alder. Men ingen vil vel ramle hvis dem ikke .

I mange av livets sammenhenger møter jeg så ofte en klokkertro på moralreglenes ufeilbarlighet og absolutte vesen. Men her gir både Paulus og Laffen – hver med sine ord- innsikt i noe dypt menneskelig om skyld og skam og nåde.

Jeg grudde meg litt før jeg skulle gå hjem, det kunne jo tenkes du syns jeg var slem,

Men syns du`kke det, vil jeg svært gjerne få en tolv støkker grovbrød med mysost på.

Nå har jeg fortalt det meste som er galt, det er ikke så liketil å få med alt.

Jeg glemte å si at vinterlua mi den ligger på en grøftekant med blåveis i.

Han vet at han er skikkelig ute å kjøre. Han har skitnet til en nyvasket bukse og revet i stykker en jakke og mistet en vinterlue. Det er ikke småtteri. Og blåveisen, som var årsak til det hele, ligger gjenglemt i grøftekanten og kan ikke brukes til å mildne straffeutmålingen.

Men bak den nøkterne tilståelsen til Laffen ligger tilliten til at moren evner å lytte til hans forsvarstale. Det var en grunn til at alt gikk så galt og ingen vil vel ramle hvis de ikke må!

Og moren, hun tilgir. Det er jeg brennsikker på. Kanskje kjefter hun litt, sånn mest for skams skyld. Men hun tilgir på den aller mest praktiske og barmhjertige måten man kan vise det; kveldsmat! For av og til er det beste vi kan håpe på i livet at noen smører tolv støkker grovbrød til oss, reparerer flenga i jakka, og rusler ut for å lete etter en bortkommen vinterlue.

Kristin Gunleiksrud Raaum

Musikk: Alf Prøysen - "Kveldssang for Laffen"