Salmenes bok 139, 1 - 6
Jeg har vokst opp på en gård, på ei lita øy som heter Otterøya, utenfor Namsos på Namdalskysten. Hos oss blåser det cirka 355 dager i året, og når det snør så kommer det ofte ganske mye. Er det kaldt blir den liggende.
I oppveksten syklet jeg til og fra mange av stedene jeg skulle til i nabolaget, sommerstid. På vinteren brukte jeg spark når jeg skulle på besøk til kompiser eller hente posten, eller bare se hvor fort bikkja kunne løpe med meg på slep.
Såpass langt utenfor allfarvei som dette var, fantes det naturligvis ingen gatelys, så både månen og stjernene kom nært. Himmel og jord var aldri nærmere enn de kveldene hvor det kunne snø lett fra en tilsynelatende skyfri himmel.
Stapp mørkt, skinnende stjerner og snøkrystaller som glinset i lufta. Kanskje var disse noen av mine første erindringer om en evighet, om Gud, og om noe større enn oss selv. Å være ute i naturen gir ofte erfaringer av Gudsnærvær. Gud finnes i naturen.
Nå bor jeg i blokk i Oslo. På gata utenfor soveromsvinduet mitt på Torshov i Oslo henger gatelyktene lavere enn leiligheten jeg bor i. På sitt mørkeste blir det derfor veldig mørkt i vinterens snøløse netter. Månen og stjernene er de samme som hjemme på Otterøya, men omgivelsene er annerledes.
I det snøen begynner å dale, lyser hele gata opp, som om snøfnuggene var bittesmå lamper som kom fra himmelen. Hus og trær og trafikk blir med ett farget i samme varme gulfarge som gatelyktene. Og ser man opp mot himmelen er noe av fargen å spore der også. Jord og himmel møtes, når snøen daler ned. Det er som om Guds utømmelige konfettikanon har stått på hele natta og minner oss om at selv den mørkeste tida kan fylles av velsignet lys ovenfra. Gud finnes i storbyen også.
Petter Normann Dille
prest med egen YouTube-kanal og kapellan i Skårer kirke
Musikk: Anne Grete Preus - "Når himmelen faller ned"
