NRK Meny
Normal

Morgenandakten torsdag 29. juni

Hawaii

Anita Kristin Hagerup
Foto: Lars Erik Andreassen / NRK

Jeg er på Hawaii – og er en av 500 deltagere på et kurs som handler om personlig utvikling. Dagen kurset starter ankommer jeg jeg et vakkert hotell som ligger ved stranden. Jeg ser en gruppe unge kvinner i fargerike klær gå samme vei, og følger etter dem.

Når jeg kommer inn i salen, er det allerede fullt av folk. Jeg finner en plass på en av de mange rekkene med stoler. Jeg ser med forventning på alle de forskjellige menneskene rundt meg. Og er veldig spent på hvordan dette kurset kommer til å bli.

Når alle har funnet sitteplasser, ankommer kursholderne og gir oss beskjed om at det er en regel som gjelder her inne de neste dagene: det er bare lov å bruke positive ord om oss selv og om andre mens vi er her. Så ber de oss sette oss sammen med en person vi aldri har møtt før.

Oppgaven er at vi skal si tre vakre ting til hverandre, Og - ha fokus på å ikke bare gi, men og å ta imot komplimentene som blir gitt til oss. "Mange av dere er nok gode til å gi, sa kursholderen, nå skal dere også lære dere å ta imot". Så vi gjør det. Og noe skjer med meg, i møtet med dette fremmede mennesket som sitter på stolen vedsiden av min. Hun ser på meg mens hun gir meg tre komplimenter.

Det er en uvant situasjon, og det berører meg dypt. Kanskje fordi hun ikke hadde hatt noen betenkningstid, og at hun dermed sier det første som faller henne inn. Hun har ingen agenda, noe å tjene på å si disse vakre tingene til meg. Eller kanskje var jeg bare berørt av godheten som strømmet fra henne og til meg.

Effekten av øvelsen er tydelig sterk for alle i rommet. Rundt om på alle kanter tørker folk øynene med lommetørklær, smiler og omfavner hverandre. Atmosfæren endrer seg helt. Det er spesielt å være tilstede i et rom hvor gløden og gleden fra hundrevis av mennesker sprer seg i hele salen på omtrent samme øyeblikk. Effekten av gode ord er stor. Denne lærdommen fra Hawaii, om å si gode ord til folk jeg møter i løpet av en dag, har jeg tatt med meg hjem og delt med mine venner.

En drøy måned etter kurset på Hawaii, feirer jeg bursdagen min. Jeg inviterer venninne mine på middag. Ikke alle gjestene kjente hverandre, så stemningen er litt stiv med det første. De har alle lurt på hva jeg gjorde på Hawaii, og jeg sier at jeg ville vise dem det med å la dem gjøre den samme øvelsen.

Jeg ber dem sette seg i par, - to og to – helst med noen de ikke kjente så godt og gi tre komplimenter til hverandre. De skal også ta imot komplimentene de får. Da vi gjorde det, endret temningen endret helt. Også her renner det noen tårer, folk som møtte hverandre for første gang gir hverandre en klem, og latteren sitter løst resten av kvelden. De er tryggere, og gladere. Og berørt av godhet.

Dette med å se etter de gode sidene hos mennesker man møter, minner Paulus oss på i brevet til Korinterne og til deg: Og over alt dette: Kle dere i kjærlighet, som er båndet som binder sammen og gjør fullkommen. Man trenger ikke å reise til Hawaii på kurs for å lære dette. Det er noe vi kan gjøre hvor og når som helst. Bli flinke til å si hei, smile til en fremmed, si noe til noen som får dem til å bli glad. Bære med oss i minne at det ikke er så lang vei fra deg og til meg. For vi er ett i Kristus. Og kjærlighet er alt som står igjen og alt som binder oss sammen.

Anita Kristin Hagerup